Rapporten tar utgangspunkt i uteksaminerte kandidater fra Troms og Finnmark som fullførte en av følgende velferdsutdanninger i studieåret 2016/2017: Barnehagelærer-, lærer-, sykepleier-, sosialarbeider-, psykologi- og medisinutdanning.
Et sentralt spørsmål har vært om desentralisert universitets- og høgskoleutdanning fører til at kandidatene i større grad blir værende i nærområdet også etter endt utdanning. Vi finner at lokale velferdskandidater som tar utdanningen i hjemfylket i stor grad bli boende også etter utdanningen.
Blant velferdskandidatene som er oppvokst i Troms og Finnmark er det mest vanlig at de har tatt velferdsutdanningene der enn i andre fylker. Det gjelder i størst grad de som gikk psykologi- og medisinutdanning, og i minst grad velferdskandidatene som gikk lærerutdanninger. En av tre velferdskandidater oppvokst i Troms og Finnmark tok utdanningen sin i andre fylker.
To år etter fullført velferdsutdanning, var 44 prosent av velferdskandidatene bosatt i oppvekstkommunen sin og ytterligere 8 prosent bosatt i en nabokommune. 20 prosent var bosatt i en annen kommune i Troms og Finnmark. Totalt vil det si at 72 prosent av alle velferdskandidatene var bosatt i Troms eller Finnmark to år etter endt utdanning. Det er en større andel blant velferdskandidatene som bosetter seg i Troms og Finnmark etter endt utdanning enn kandidater som tok andre utdanninger (63 prosent).
Blant velferdskandidater fra enten Troms eller Finnmark, som tok utdanningen i hjemfylket, er andelen som bor i fylkene også to år etter endt utdanning svært høye. 90 prosent av velferdskandidatene fra Finnmark som også tok utdanningen sin i Finnmark, bor i samme fylke to år etterpå. Det samme gjelder 85 prosent av velferdskandidatene fra Troms som tok utdanningen sin i Troms. Det at velferdskandidater som tar utdanning i hjemfylket i svært stor grad blir boende der etter endt utdanning, tilsier at man ved å tilby nødvendige utdanningsretninger lokalt kan bidra til at kompetansen kommer fylket til gode. Omvendt ser vi at velferdskandidatene som tok utdanningen utenfor fylket i mindre grad returnerer, med 39 prosent som bor i Troms eller Finnmark to år etter endt utdanning.
Det at velferdskandidatene i stor grad valgte å ta utdanningen sin i Troms eller Finnmark, og ikke minst at utdanningen var mulig å ta i disse fylkene, har trolig betydning for at også flertallet var bosatt i det samme fylket de vokste opp i etter fullført utdanning. Desentrale utdanningstilbud kan være et viktig ledd i å sikre produksjonen av, men også tilgangen på, ettertraktede velferdskandidater. Rapporten finner også en trend i at andelen velferdskandidater som flytter tilbake til Troms eller Finnmark er høyere jo nærmere fylket er geografisk til Troms og Finnmark.
Velferdskandidater som gikk barnehagelærerutdanning, var i størst grad bosatt i Troms eller Finnmark etter endt utdanning. Det var også størst forekomst av at man bodde i egen oppvekstkommune etter endt utdanning blant barnehagekandidatene. Blant velferdskandidater innenfor psykologi var det lavest andel som var bosatt i Troms eller Finnmark to år etter fullført utdanning.
Det var en større andel velferdskandidater med foreldre uten fullført høyere utdanning som var bosatt i Troms eller Finnmark to år etter endt utdanning. Dette kan ses i sammenheng med typen utdanning, da under halvparten av velferdskandidatene innenfor sosialarbeider-, sykepleie- og barnehagelærerutdanning har foreldre med høyere utdanning selv. Velferdskandidatene som har foreldre uten høyere utdanning er de som i størst grad bor i Troms og Finnmark, og også i oppvekstkommunen, to år etter endt utdanning.
Rapporten er finansiert av Kunnskapsdepartementet.