I denne artikkelen undersøker jeg hvordan vaner og endogene preferanser påvirker utformingen av miljøpolitikk. Et viktig funn er at den optimale prisen på utslipp gjerne er høyere enn den marginale miljøskaden utslippene forårsaker når preferansene er endogene. Dette skyldes at prisen på utslipp nå har to effekter: (i) internalisere miljøskaden fra produksjon, og (ii) påvirke fremtidige preferanser via dagens konsum. Mens (i) alene leder til den vanlige Pigou-skatten vil en eventuell tilstedeværelse av (ii) innebære at den optimale skatten er heves ytterligere. Lavere konsum av et forurensende gode i dag kan en også redusere ønsket eller avhengigheten av å konsumere dette godet i fremtiden. Det synes rimelig å vente at mekanisme (ii) kan være relevant for tema som kjøttkonsum, transport og en del fritidsaktiviteter, og mindre relevant i andre tilfeller. Resultatene indikerer at en bør være forsiktige med å subsidiere forurensende goder. Årsaken er at subsidiene ikke bare fører til økt forurensing i dag, men også økt etterspørsel etter de forurensende godene i fremtiden. Resultatene i dette paperet trekker i retning av at IAM modellene brukt av FN’s klimapanel foreslår for høye utslipp av klimagasser