Samfunnsspeilet, 2012/3

Inn- og utvandring

Hvor stor er egentlig innvandringen til Norge - nå, før og internasjonalt?

Publisert:

I 2011 flyttet 79 500 personer til Norge, og 32 500 personer ble registrert som utflyttet. Innflyttingsoverskuddet ble dermed nær 47 000 - det høyeste noensinne. I forhold til folketallet utgjorde dette nesten 1 prosent. Hvor høye er egentlig slike tall når vi sammenligner med historiske tall og tall fra andre land?

Internasjonale flyttinger har som andre flyttinger interesse fordi de er viktige hendelser i folks livsløp. Disse flyttingene er dessuten en faktor som påvirker befolkningens størrelse og sammensetning. Med sammensetning menes fordelingen på kjønn, alder, bosted i Norge, statsborgerskap, utdanningsnivå og andre relevante variabler. I tillegg til den umiddelbare virkningen inn- og utvandring har på størrelse og sammensetning, kommer det indirekte virkninger på sikt i form av endrede tall på fødsler, dødsfall og ved at det innenlandske flyttemønsteret kan bli et annet enn det ellers ville vært.

Som enkelthendelse er en innvandring i praksis enhver flytting til Norge som blir registrert i folkeregisteret, eller med andre ord at en person blir registrert som bosatt i Norge. Hovedregelen er at personen skal ha til hensikt å oppholde seg i Norge minst seks måneder og samtidig ha tillatelse til det. For at opphold i utlandet skal regnes som utvandring i folkeregisteret, er det flere betingelser om bolig, arbeid og familie som må oppfylles.

Fra et statistisk perspektiv er problemet med flyttinger at de er svært mye vanskeligere å telle enn både fødsler og dødsfall. Dette gjelder helt generelt, til alle tider og i alle land. Særlig er utvandringer en utfordring å fange opp på en tilfredsstillende måte. Plasseringen av flyttehendelsene på rett kalenderår er ikke alltid mulig, men sett over flere år blir en del tall mer holdbare.

«Innvandring» som tallstørrelse. Brutto og netto

Ord som «innvandring» og «utvandring» brukes også om summen av enkelthandlinger. For å være helt presis snakker en da ofte om bruttoinnvandring og bruttoutvandring . Når innvandringene er flere enn utvandringene i samme måleperiode, får en et innvandringsoverskudd , som er det samme som netto innvandring (og tilsvarende kan en si om utvandring).

Ytterligere en betydning av kortformen «innvandring» har vi i praksis i uttrykket ‹innvandringer minus utvandringer›, der tall også kan være negative. Betegnelsen for det er nettoinnvandring . Og det er bare nettoinnvandringen vi skal holde oss til her i vår gjennomgang av statistikken.

Med bruttotall ville vi kunne fått mer informasjon. I noen sammenhenger er det bare bruttoinnvandringen som teller, som for eksempel når en er opptatt av innvandringsreguleringen. Tilgang til tall for begge flytteretningene er nødvendig hvis en virkelig vil få et godt grep om hva som skjer.

Men av og til kan en se at det blir lagt så mye vekt på bruttoinnvandringstall at det virker som om man har glemt at de som har innvandret jo kan komme til å utvandre på et seinere tidspunkt, slik at virkningen på folketallet ikke blir så stor som bruttoinnvandringstallene kan gi inntrykk av. Med tall for nettoinnvandringen blir utvandringssida alltid regnet med, og da har en den nødvendige informasjonen til å vite om flyttingene gir et bidrag til folketilveksten.

Ved å holde seg til nettoinnvandring blir tilgangen til statistikk i tid og rom bedre, og dessuten får en færre kvalitetsproblemer og økt sammenlignbarhet.

Bare totaltall eller nedbryting på flere variabler?

Alle typer personer kan flytte over landegrensene. Ofte blir det likevel framstilt som om det viktige er at innvandringen gjelder for eksempel flyktninger eller arbeidstakere, eller kanskje vises det til bestemte nasjonalitetsgrupper eller religioner. Her vil vi imidlertid framholde at totaltallene også betyr noe for samfunnet. For planleggingen av for eksempel framtidige trafikksystemer er det utviklingen i folketallet som er viktig, og ikke hvor innbyggerne har sin opprinnelse. Det er derfor slett ikke meningsløst å begrense seg til tall for den samlede innvandringen.

Men når det er sagt, er det ingen tvil om at en nedbrytning av flyttetall på kjønn, alder, land og så videre kan gi en mer utfyllende forståelse av flyttestrømmene. Totaltall, enten de er netto eller brutto, får ikke fram de endringene i sammensetningen av befolkningen som skjer. Om det er de samme som flytter ut som inn over en lengre periode, eller om det er helt forskjellige personer eller kategorier, kommer ikke fram med enkle totaltall.

Figur 1. Nettoinnvandringen til Norge. 1827-2011. 3-års gjennomsnitt

Figur 1. Nettoinnvandringen til Norge. 1827-2011. 3-års gjennomsnitt

Figur 2. Nettoinnvandringen til Norge. 1967-2011

Figur 2. Nettoinnvandringen til Norge. 1967-2011

Dagens innvandring i et historisk lys

Før 1951 finnes det ikke fullverdig årlig statistikk for inn- og utvandring til Norge, men tilgjengelig statistikk tillater en beregning av nettoinnvandringen i alle fall fra begynnelsen av 1800-tallet. Tilfredsstillende kvalitet på disse tallene kan en imidlertid ikke snakke om før nærmere midten av 1800-tallet.

Det kan passe å begynne gjennomgangen med 1825, som regnes som start­året for den norske utvandringen til Amerika. Men først i 1843 blir det et slikt omfang på utvandringen at den kan spores i tallene.

Det en kan betegne som masseutvandring kom for alvor i gang i 1866, og foregikk i tre store og én mindre bølge fram til 1929. Mellom bølgetoppene steg nivået på nettoinnvandringen opp til null. En entydig netto innflytting viser statistikken først i årene 1917-1920, og dette gjentok seg gjennom 1930-årene. I etterkrigstida pågikk det en mindre netto utflytting fram til og med 1966.

11 560 forlot landet hvert år i 1866-1913

Utvandringen på 1800-tallet ga store utslag i statistikken. Enkelte år i utvandringsperioden utgjorde utflyttingsoverskuddet mer enn 10 per tusen innbyggere, med en topp på 15 i 1882. I absolutte tall var ut­­flyttingsoverskuddet 28 700 personer det året. I 2011, da netto utvandring for lengst var snudd til netto innvandring, snakker vi til sammenligning om et nettotall på 47 000 personer. Men sett i forhold til folketallet utgjorde dette tallet mindre i 2011 enn i 1882, nemlig 9,5 per tusen.

Utvandringsperioden står fram i statistikken ikke bare på grunn av høye tall for enkeltår, men også ved at perioden med forholdsvis høye tall varte såpass lenge. I gjennomsnitt for de 48 årene fra 1866 til 1913 lå nettoutflyttingen på 11 560 personer hvert år, eller 5,8 per tusen innbyggere.

Flyttemønsteret snudde i 1967

Det første forvarselet om et nytt flyttemønster med innvandringsoverskudd kom i 1967. Fra da av har Norge hatt innvandringsoverskudd hvert år bortsett fra to (1971 og 1989). Fra 1971 til midten av 1980-tallet lå nettoinnvandringsnivået temmelig stabilt fra år til år (rundt 5 000 per år). Etter det ble gjennomsnittsnivået høyere, samtidig med at tallene svingte mer enn før, påvirket av økonomiske konjunkturer og nye flyktningstrømmer. Denne ustabile perioden kom til å vare fra 1987 til 2003. I løpet av den tida viste statistikken fire topper av høy nettoinnvandring, med 19 000 i 1999 som den høyeste.

Figur 3. Nettoinnvandring per 1 000 innbyggere i de 20 landene med høyeste verdier. 1. juli 2005-1. juli 2010

Figur 3. Nettoinnvandring per 1 000 innbyggere i de 20 landene med høyeste verdier. 1. juli 2005-1. juli 2010

I 2004 tok en ny oppgang i nettoinnvandringstallene til, men denne gangen fortsatte veksten hvert år. I 2007 tok den et byks opp til 39 700, og i de fire neste årene har den ligget på det nivået eller litt høyere. Det utgjør mer enn en fordobling siden begynnelsen av 2000-tallet.

I alt har nettoinnvandringen i den siste femårsperioden vært på 211 000 personer. Det er omtrent det samme som nettoinnvandringen var samlet i de 23 foregående årene, altså fra 1984 til 2006, og mer enn tre ganger så mye som i de 17 årene før der igjen (fra 1967 til 1983).

Hele innvandringsperioden fra 1967 av har nå vart nesten like lenge som den mest intense utvandringsperioden. I gjennomsnitt har den årlige nettoinnvandringen i denne tida vært på 27 000 personer, eller 2,5 per tusen innbyggere.

I løpet av perioden 1825-1930 utvandret det 683 000 personer flere enn det innvandret. Fra 1967 av har det samlede innvandringsoverskuddet kommet opp i 513 000 - akkurat tre firedeler av utvandringsperiodens overskudd når en måler i absolutte tall.

Internasjonal flytting er på ingen måte noe nytt i norgeshistorien. Også om vi bare er opptatt av perioder med innvandringsoverskudd, finner en det også i tidligere tider. Det nye de siste 45 årene er verken at noen i det hele tatt flytter til eller fra Norge, eller at det flytter flere inn enn ut. Det nye, i alle fall hvis en begrenser seg til de årene en har statistikk for, er at nettoinnvandringen rett og slett er betydelig større enn den var tidligere. At den involverer helt andre land enn tidligere er også nytt, men det tar vi ikke opp her.

Sammenligning med andre land

Når en vil sammenligne norske tall med tall for andre land, er hovedproblemet at mange land mangler tall overhodet, eventuelt at det utgis statistikk med lengre tids forsinkelse, og ofte blir de ikke endelige før en ny folketelling har gjort det mulig å revidere tallene. I noen tilfeller finnes nok tallene, men de er vanskelig tilgjengelige for brukerne, spesielt brukere i andre land. I Europa står det litt bedre til, men også her har mange land en lang vei å gå før brukerne er fornøyde. EUs forordning om migrasjonsstatistikk har virket i tre år, men den har på langt nær løst alle problemer.

Slike grunner gjør at vi må basere oss på en god del beregnede tall for å kunne plassere Norge i en internasjonal rangering med hensyn til størrelsen på nettoinnvandringen.

Figur 4. Nettoinnvandring per 1 000 innbyggere i 43 europeiske land. Gjennom­snitt av de årlige tallene 2008-2010

Figur 4. Nettoinnvandring per 1 000 innbyggere i 43 europeiske land. Gjennom­snitt av de årlige tallene 2008-2010

Den internasjonale statistikktilgangen og -kvaliteten gir ekstra grunn til å overse små forskjeller, særlig for enkeltår. Her er det absolutt grunn til å se flere år under ett, slik at vi får jevnet ut både tilfeldige svingninger og noen av forskjellene i registreringsrutiner, datakvalitet og statistikkproduksjonsmåter.

Tall for 202 land fra FN …

På ei liste tatt ut fra FN-databasen UNdata (UNdata 2012) over 202 land med minst 100 000 innbyggere og deres nettoinnvandring per 1 000 innbyggere for årene 2005-2010, kommer Norge med sine 7,2 per tusen ut med den 19. høyeste nettoinnvandringen. Lista toppes av de tre golfstatene Qatar, De forente arabiske emirater og Bahrain, alle med 90 per tusen eller mer. Disse landene utgjør et helt eget tetsjikt i verden når det gjelder størrelsen på nettoinnvandringen. Singapore, Kuwait og Liberia danner så ei neste høyinnvandringsgruppe, med et nivå på 16-30 per tusen. Etter disse landene blir det mer jevnt mellom landene, og det er der Norge befinner seg - forholdsvis langt framme.

Det første europeiske landet på lista er Luxembourg på 8. plass, med 173 i nettoinnvandring per tusen innbyggere. Et gammelt innvandringsland som Australia finner en her på 105 per tusen, like foran Spania. Også Israel er et kjent innvandringsland, og kommer nå så vidt foran Norge, mens for eksempel Canada, USA og New Zealand ligger etter Norge på lista. Av europeiske land kommer også Kypros så vidt høyere enn Norge på denne oversikten.

… og statistikk for Europa

Et annet sammenligningsgrunnlag er innsamlede tall fra EUs statistiske kontor Eurostat for 43 europeiske land (Eurostat 2012). Etter å ha unntatt småland som San Marino og Andorra blir bildet i Europa på slutten av perioden 2000-2010 at Luxembourg ligger høyest på lista og med god margin til de neste landene. Sveits har i flere år tatt andreplassen, men i 2010 var det Russland som fikk den plasseringen. I gjennomsnittstallene for de tre årene 2008-2010 blir Norge nummer 3, litt etter Sveits og litt foran Belgia, Sverige og Italia.

Avstanden mellom landene som ligger på Norges nivå, er såpass liten at rangeringen lett endres fra år til år. Ser en på tida før finanskrisa, lå også Spania, Kypros, Irland og Island høyt og en god del høyere enn Norge.

Uansett hvordan en analyserer tallene, får en at nettoinnvandringen til Norge nå ligger høyt i forhold til det den ligger på i de fleste av verdens land. Enkelt sagt tilhører Norge den tidelen av land i verden som har den høyeste nettoinnvandringen i forhold til folketallet. Innenfor Europa er det bare ett eller to land som kan oppvise høyere nettoinnvandring. Tidligere har Norge ligget nærmere gjennomsnittet for verdensdelen.

Norsk innvandring kan nå måle seg med nivået vi for tida finner i de klassiske innvandringslandene som USA, Canada og Australia.

Norge har høy innvandring

Noen titusener i årlig nettoinnvandring til Norge kan umiddelbart synes lite i forhold til et folketall på 5 millioner. Men sammenlignet med tidligere tider og med andre land er det grunnlag for å karakterisere den nåværende innvandringen til Norge som svært høy. Dens bidrag til folketilveksten er tydelig. Virkninger på sammensetningen av befolkningen vil det også være, men de har vi ikke berørt her.

Beskrivelser av pågående flyttestrømmer har imidlertid begrenset holdbarhet. Når det gjelder flyttinger, har historien vist oss at endringer kan skje raskt.

Referanser

Eurostat (2012): Eurostats statistikkdatabase. Oppslagsord: ‘Database by themes’ - ’Population and social conditions’ - ’Demography-‘Demography - National data’ - ‘Demographic balance and crude rates (demo_gind)’, ( http://ec.europa.eu/eurostat/web/main/home

UNdata (2012): United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division, World Population Prospects: The 2010 Revision, New York, 2011 (comprehensive Excel tables), Net migration rate, medium variant. ( http://data.un.org/ )

Kontakt