Rapporter 2002/5

Demografi, flytting og boligbehov på 1990-tallet

Norge har hatt relativt stor vekst i folketallet på 1990-tallet, ikke sammenliknet med tidligere år, men i forhold til andre land. Veksten er en følge både av et stabilt fødselsoverskudd og av en høy og varierende nettoinnvandring fra utlandet. Denne veksten påvirker også etterspørselen etter boliger, selv om veksten i antall husholdninger neppe har vært så sterk på 1990-tallet som tidligere.

Endringene i bosettingsmønsteret har vært sterkere enn på lenge. Det har vært en konsentrasjon om hovedstadsområdet, for eksempel har Oslo og Akershus' andel av landets befolkning økt fra 20,6 til 21,8 prosent på 1990-tallet. Denne konsentrasjonsprosessen kan forsterkes i åra som kommer. Oslo har etter hvert fått en større andel av landets fødte enn de har av landets befolkning, og denne "sentraliseringen" i fødselsmønsteret forsterkes dersom hovedtrekken i flyttemønsteret holder seg. Denne økningen i folketallet i de mest sentrale strøkene fører til særlig vekst i etterspørselen etter boliger for barnefamilier. Dette er ikke bare et hovedstadsfenomen. Innenfor alle landsdeler er det for alle aldersgrupper sterkest vekst i de mest sentrale strøkene. Disse demografiske uttrykkene for sentraliseringen synes å være svært vanskelige å påvirke, om det skulle være et mål.

Samlivsmønsteret er også under endring, på en måte som nok har konsekvenser for hvilke typer boliger som etterspørres. Det at samboerskap blir mer og mer vanlig på ekteskapenes bekostning, har kanskje ikke så stor betydning, men det er også en klart økende andel i alle aldersgrupper som til enhver tid ikke lever i samliv. Dette henger sammen med seinere start på samlivene og at stadig flere samliv går i oppløsning. Det har vært en klar økning i par uten barn og i husholdninger som består av flere familier, mens det har vært nedgang særlig i antall husholdninger med voksne hjemmeboende barn. Etter hvert som folk blir eldre, synker den geografiske mobiliteten, så det er neppe slik at de boligene som blir for store når voksne barn flytter kan tas over av kollektive boformer med behov for store arealer.

For boligetterspørselen betyr nok flyttingene og de endringene som skjer i flyttemønsteret mer enn disse endringene i demografisk atferd (fødsler og familiedannelse). Vi har ingen nyere oversikter over flyttemotivene i Norge, men vi har ikke grunn til å tro at det har vært grunnleggende endringer i dem. Boligmotiverte flyttinger skjer over korte avstander, mens arbeidet betyr mer jo lengre flytteavstandene er. Det har vært en viss nedgang i mobiliteten i etterkrigstida, men oppgang igjen under de gode konjunkturene utover på 1990-tallet. I takt med utbyggingen av utdanningssystemet, har det vært en sterk nedgang i tenåringenes flyttinger, særlig for jentene. Mens småbarn tidligere hadde høyere mobilitet enn voksne i alderen 30-34 år, er foreldregenerasjonens mobilitet nå blitt betydelig høyere enn småbarnas.

Det har i hele etterkrigstida vært en viss sentralisering i bosettingen som følge av flyttinger, mye i oppgangstider og ganske lite i nedgangstider. Konjunkturene skaper svingninger rundt en sentraliserende grunntrend. Denne sentraliseringen forsterkes altså av andre demografiske prosesser. Med stor etterspørsel etter arbeidskraft øker utflyttingen fra distriktene, mens innflyttingen holder seg noenlunde konstant. Fra de mest sentrale strøkene øker nok også utflyttingen litt, men innflyttingen øker mye mer. Utflyttingen fra de mellomstore byene og deres omland varierer svært lite i takt med konjunkturene.

Sentraliseringen drives særlig av ungdommens flyttinger. Overalt, og ikke bare i Norge, søker ungdommene inn til de store byområdene. I mange land er det en utflytting i andre aldersgrupper som mer enn kompenserer for det tapet som distriktene har, men slik er det ikke i Norge. Vi har riktignok en viss tilbakeflytting etter hvert som folk blir eldre, men ikke på langt nær stor nok til å kompensere for den nettoutflyttingen av ungdom som skjer fra utkantene i Norge.

Vi har en inndeling av Norge etter sentralitet som tar utgangspunkt i tre størrelsesklasser av tettsteder og reisetidsavstand fra dem. Kommuner som ikke ligger innenfor en vanlig pendlingsavstand fra tettsteder med minst 15 000 innbyggere, har systematisk og relativt stor nettoutflytting. Om stedet så ligger innenfor eller utenfor en vanlig dagsreise for å kunne gjennomføre noen ærender i et landsdelssenter, spiller ingen rolle. Det er fraværet av et noenlunde stort og allsidig arbeidsmarked som er viktig. Et par år på slutten av 1990-tallet har innflyttingen til de mellomstore byene med omland vært relativt større enn til landsdelssentrene.

Også innenfor alle landsdelene er det klart mindre negativ/mer positiv nettoflytting jo mer sentrale strøk vi ser på. Det er altså ikke bare en sentralisering på nasjonalt nivå (konsentrasjon om Oslofjordområdet), men også sentralisering innenfor landsdelene. Fra de mest sentrale strøkene på Østlandet er det en viss utflytting av barn, med stor tilvekst særlig i de mellomstore byene. Disse tallene er såpass store at de nok får betydelige konsekvenser for etterspørselen etter familieboliger, og etter barnehager og skoler. Hovedstadsområdet har gjennom hele 1990-tallet hatt svakere tiltrekningskraft på barnefamilier enn det har for voksne som flytter aleine. Agder/Rogaland skiller seg fra de andre landsdelene ved at det er nettoinnflytting av barn til de fleste områder de fleste åra i denne landsdelen. Selv om utviklingen i Stavanger er sårbar for oljesektorens utvikling, har denne landsdelen det best balanserte flyttemønsteret. Nord-Norge har årvisst en betydelig utflytting av barn under 15 år. Enkelte år har nettoutflyttingen vært over 1 000, et tall som kan sammenliknes med et årlig fødselstall på 6 000, eller et fødselsoverskudd som stort sett har vært mellom 1 500 og 2 000 i de seinere år.

Prosjektstøtte : Kommunal- og regionaldepartementet.

Om publikasjonen

Tittel

Demografi, flytting og boligbehov på 1990-tallet

Ansvarlig

Lars Østby

Serie og -nummer

Rapporter 2002/5

Utgiver

Statistisk sentralbyrå

Emne

Flytting

ISBN (trykt)

82-537-5029-3

ISSN

0806-2056

Antall sider

48

Målform

Bokmål

Om Rapporter

I serien Rapporter publiseres analyser og kommenterte statistiske resultater fra ulike undersøkelser. Undersøkelser inkluderer både utvalgsundersøkelser, tellinger og registerbaserte undersøkelser.

Kontakt