Til hvilken grad virksomheter kan substituere bruken av arbeidskraft med kapital måles ved substitusjonselastisiteten. Størrelsen på substitusjonselastisiteten har stor betydning for økonomiens virkemåte, herunder effektiviteten av selskapsbeskatning, økonomisk vekst, den funksjonelle inntektsfordelingen og næringssammensetningen. En god forståelse av økonomiens virkemåte fordrer derfor at man har et godt mål på substitusjonselastisiteten mellom arbeidskraft og kapital.
Simultanitet representerer et grunnleggende problem ved estimering av substitusjonselastisiteten mellom arbeidskraft og kapital. For å håndtere dette problemet har man i litteraturen brukt eksogene instrumentvariabler. Imidlertid kan bruken av svake instrumenter eller instrumenter som viser seg å være endogene i systemet medføre inferensfeil. I denne artikkelen videreutvikler vi estimatoren fra Feenstra (1994), som ikke avhenger av eksogene instrumenter, og anvender den nye estimatoren til estimering av substitusjonselastisiteten mellom arbeidskraft og kapital. Vi utleder en «pooled» GMM estimator (P-GMM), hvor vi først presenterer egenskapene til estimatoren ved hjelp av en Monte Carlo-analyse, og deretter bruker den for å estimere substitusjonselastisiteten for et utvalg av norske industriforetak. Videre sammenligner vi estimatoren med en fast effekt-estimator som er forventningsrett når faktorprisene er eksogene – en vanlig antakelse i litteraturen. Vi finner at fast effekt-estimatoren har systematisk forventningsskjevhet mot null ved simultanitet. P-GMM-estimatoren er derimot tilnærmet forventningsrett om antall tidsperioder (T) ikke er for liten (om lag 10 perioder). Ved estimering av substitusjonselastisiteten for utvalget av norske industriforetak, hvor T = 12, finner vi en elastisitet lik 1,8 ved bruk av P-GMM-estimatoren, mens fast effekt-estimatoren gir en elastisitet lik 1,0.