Rapporten følger studentkullet som begynte på en gradsutdanning i 2012, og kartlegger kjennetegn ved studentene, tidspunkt for frafall og bytter, samt eventuelle utdanningsendringer. Rapporten belyser sektorfrafall, som omhandler fravær fra universitets- og høgskoleutdanning i ett år eller mer, og bytter, som innebærer bytte av studieprogram eller utdanningsinstitusjon. I kapittel 1.5 gis en utdypende gjennomgang av databearbeidingen.
Rapporten viser at hver fjerde student som begynte på en gradsutdanning i 2012 hadde et sektorfrafall fra den aktuelle utdanningen. Halvparten av studentene med sektorfrafall falt fra i løpet av det første studieåret, og etter andre studieåret hadde 70 prosent av det totale sektorfrafallet skjedd. Størst andel frafall finner vi blant studentene ved 2-årige masterutdanninger (40 prosent) og bachelorutdanninger (25 prosent), og omvendt var det lavere andel frafall fra profesjons- og 5-årige masterutdanninger (16 prosent). Sektorfrafall var mest utbredt blant eldre studenter. Blant studenter som var eldre enn 30 år hadde 38 prosent et sektorfrafall. Tilsvarende andel blant studenter yngre enn 22 år var 20 prosent.
I etterkant av sektorfrafallet var det under 1 prosent som på et senere tidspunkt (frem til 2020) returnerte og fullførte samme gradsutdanning. Det forteller oss at sektorfrafall i de fleste tilfeller betyr at studenten ikke returnerer og fullfører samme grad de påfølgende årene. Det var imidlertid en betydelig andel (26 prosent) som returnerte til en ny gradsutdanning, og fullførte denne på et senere tidspunkt. For denne gruppen betød et fravær fra høyere utdanning i ett år eller mer derfor ikke et permanent frafall. Størsteparten (73 prosent) fullførte likevel ikke en universitets- og høgskoleutdanning på et senere tidspunkt. 38 prosent returnerte aldri, mens 27 prosent returnerte uten å fullføre den nye utdanningen.
Studenter som falt fra senere i studiet gikk oftere ut i jobb. Litt under 29 prosent av studentene som hadde et sektorfrafall i løpet av første studieår var i heltidsjobb per 4. kvartal etterfølgende studieår. Dette gjaldt for 39 prosent av studentene som falt fra etter 5. studieår og 49 prosent for dem som falt fra i løpet av 6. studieår eller senere.
1 av 5 studenter byttet enten studieprogram eller institusjon. Størsteparten av program- og institusjonsbyttet skjedde i løpet av de første årene i utdanningen, og etter andre studieår var 90 prosent av byttene fra den opprinnelige gradsutdanningen skjedd. Bytter forekom mest blant de yngste studentene. Blant studenter som var eldre enn 30 år i 2012 hadde 8 prosent program- og institusjonsbytte, mens tilsvarende andel var 24 prosent for studenter yngre enn 22 år. Studenter på bachelor- og 5-årige masterutdanninger byttet mest, hvor henholdsvis 19 og 33 prosent hadde program- eller institusjonsbytte. Motsatt hadde bare 7 prosent av studentene ved 2-årige masterutdanninger et bytte, og for profesjonsstudentene var tilsvarende andel 9 prosent. Litt over halvparten (52 prosent) av studentene som byttet, fullførte den nye utdanningen.
Sosial bakgrunn og karakterer fra videregående hadde betydning for sektorfrafall men lite å si for bytter. Studenter som hadde foreldre med en lang universitets- og høgskoleutdanning og høyere karaktersnitt fra videregående hadde lavere sannsynlighet for å ha et sektorfrafall enn studenter med foreldre med grunnskole som høyeste fullførte utdanning og lavere karaktersnitt fra videregående. Rapporten finner ikke tilsvarende sammenhenger for program- og institusjonsbytte, men peker motsatt på at program- og institusjonsbytte skjedde oftere blant de mest ressurssterke studentene.