Leietagere i kommunal bolig får sosialhjelp lenger enn boligeiere

Artikkelen sammenligner sosialhjelpsmottakere som bor i kommunal og i egen eid bolig. Hvilke forskjeller i alder, sivilstand, inntekt og antall barn finner vi i de to gruppene? Kan eventuelle forskjeller bidra til å forklare den relativt lengre stønadstiden i kommunale boliger?

I 2017 eide omlag 9 500 sosialhjelpsmottakere boligen sin, mens tre ganger så mange, 28 500, bodde i en leid, kommunal bolig.

Mange i kommunal bolig går på introduksjonsprogram for innvandrere

Ser vi på inntektene for dem i egen bolig som mottok sosialhjelp, hadde en av åtte arbeidsinntekt som sin viktigste inntekt, mens fire av ti hadde trygd/pensjon som viktigste inntekt. Blant de som bodde i kommunal bolig hadde bare en av 20 arbeidsinntekt som viktigste inntektskilde og tre av ti hadde trygd/pensjon som viktigste inntektskilde. Sosialhjelp som hovedinntekt var noe mer utbredt blant dem som bodde i kommunal bolig.

En annen viktig forskjell i hovedinntekt mellom de to boformene er andelen innvandrere på introduksjonsprogram. 21 prosent av beboere i kommunale boliger som mottok sosialhjelp, hadde introduksjonsstønad som hovedinntekt, mens denne gruppen så å si ikke forekom blant selveierne (0,3 prosent).

Tilknytningen til arbeidslivet er ulik

Når det gjelder forholdet til arbeidsmarkedet, har 10 prosent av sosialhjelpsmottakere som bor i egen bolig heltidsjobb, mens dette bare gjelder 2 prosent av dem som leier bolig av kommunen. 37 prosent av sosialhjelpsmottakere i egen bolig er registrert arbeidsledig. Blant sosialhjelpsmottakere i kommunal bolig er tilsvarende andel bare det halve. De arbeidsledige har jevnlig kontakt med NAV med sikte på å komme i arbeid.

24 prosent av sosialhjelpsmottakere som leier kommunal bolig deltar på introduksjonsprogram.

Inntektssituasjon og store barnekull trekker stønadstiden opp

Par med barn under 18 år som har behov for sosialhjelp, mottar gjennomgående stønad i lange perioder. Par med barn har i gjennomsnitt en måned lengre stønadstid enn par uten barn. Stort innslag av familieforsørgere i en gruppe vil derfor vanligvis trekke stønadstiden opp.

Andelen som forsørger barn, er nokså lik i de to boliggruppene vi ser på: 33 og 34 prosent i henholdsvis eid og i kommunal bolig. Barnekullene er derimot størst blant dem som bor i kommunal bolig: Mens 14 prosent forsørger tre eller flere barn blant sosialhjelpsmottakere som bor i kommunal bolig, er tilsvarende tall bare 8 prosent for dem i egen bolig. Et større antall barn vil vanligvis gjøre folk mer utsatt for å få lav inntekt og dermed bli avhengige av sosialhjelp.

I gruppen med sosialhjelp som hovedinntekt er andelen som forsørger ett barn om lag lik blant dem i egen og i kommunal bolig. Forekomsten av forsørgere med to eller flere barn er derimot noe høyere i kommunal bolig, 8 mot 5 prosent. Enda tydeligere blir dette når vi ser på dem med introduksjonsstønad som hovedinntekt og som bor i kommunal bolig. Her er det er tre ganger så mange med to eller flere barn som med bare ett. Både inntektssituasjonen og antall barn trekker derfor i retning av lengre stønadstider i kommunal bolig.

Andelen innvandrere forklarer mer enn sivilstand

Ved siden av par uten barn har også enslige uten barn stønadstider som er noe under gjennomsnittet på 5,3 måneder. Om det er noen egen effekt av samboerskap i forhold til å være gift, er vanskeligere å si. Mens andelen ugifte var praktisk talt lik i de to gruppene – drøyt 40 prosent – var andelen gifte og samboere temmelig ulik. I de kommunale boligene var det mange gifte sammenlignet med selveierne (33 prosent mot 18 prosent), mens innslaget av samboere var motsatt (2 prosent mot 13 prosent). Dette kan henge sammen med at innvandrere utgjør en betydelig del av sosialhjelpsmottakere i kommunale boliger, og at samboerskap er mindre utbredt blant dem enn i den øvrige befolkningen. Tilsvarende er andelen skilte/ separerte 5 prosentpoeng høyere blant selveierne med sosialhjelp.  

Ser vi på sammenhengen mellom sivilstand, flere barn og boform, er andelen gifte med to eller flere barn dobbelt så stor i kommunal bolig som blant dem i egen bolig. Ugifte med flere barn og samboere med flere barn forekommer derimot hyppigere i selveid bolig. Også dette gjenspeiler antagelig mest det skjeve innslaget av innvandrere i de kommunale boligene. Av innvandrere med ett barn og sosialhjelp bodde 33 prosent i en kommunal bolig i 2017, og blant dem med flere barn var det 43 prosent. I den øvrige befolkningen lå andelen i kommunal bolig i begge tilfeller på 7 prosent.  

Selveierne er eldre

Isolert sett er stønadstiden vanligvis lengst blant middelaldrende, personer mellom 35 og 66 år, og kortest i gruppene under 25 år. Dette henger bl.a. sammen med at mange år i et marginalt forhold til arbeidsmarkedet kan øke opparbeidet gjeld. I våre to boformer er beboere som bor i egen eid bolig, gjennomgående eldre enn dem som leier kommunalt. Andelen 18-24-åringer er med 12 prosent dobbelt så stor i de kommunale boligene, og ligger høyere helt opp til 40 år. Derimot utgjør personer mellom 50 og 59 år en klart større del av selveierne enn av dem som leier av kommunen, respektive 23 og 16 prosent. At selveierne gjennomgående er eldre, er i seg selv ikke så overraskende, ut fra boligprisene. Det er derfor statusen som selveier og ikke mottakerens alder som her gjør størst utslag på stønadstiden.

Flere forhold trekker stønadstiden opp i kommunale boliger

For sosialhjelpsmottakere som eier sin egen bolig, er det mer vanlig å være i jobb eller i regelmessig kontakt med NAV-kontoret, for eksempel som registrert arbeidsledig, enn hos dem som bor kommunalt. Flere lever i hovedsak av lønnsinntekt eller trygd/pensjon, mens det i kommunal bolig er en større andel av innvandrere på introduksjonsprogram og av personer med sosialhjelp som hovedinntekt. Forsørgelsesbyrden er gjennomgående størst i kommunal bolig fordi beboerne der har flere barn enn de som bor i andre boligformer. Noen egen effekt av alder og sivilstand er det derimot vanskelig å lese ut av tallene. Samlet sett fører disse forholdene til et mer forbigående stønadsbehov blant selveierne, noe da også tallene viser.

Kommunal bolig tilbys ofte til personer som kan ha spesielle vansker på det ordinære boligmarkedet. Likevel er leieprisene i kommunal bolig ofte på nivå med det åpne markedet. Denne kombinasjonen kan i mange tilfeller disponere for langvarig sosialhjelpsavhengighet. Vi finner da også lengre stønadstider i kommunal bolig enn for eksempel blant sosialhjelpsmottakere som er bostedsløse eller som bor i andre mere midlertidige boliger.   

NAV kan stille krav om realisering av formuesgoder for å utbetale sosialhjelp. Teoretisk kunne det tenkes at stønadstiden blant selveierne lå kunstig lavt, ved at NAV hadde satt flytting til rimeligere bolig som vilkår for utbetaling. I tråd med dette kunne man da tenkt seg at behovet for sosialhjelp etter flyttingen var falt bort, slik at stønadsperioden samlet sett ble kort. Inntrykket er imidlertid at slik fremtvunget flytting forekommer relativt sjelden, og derfor ikke har større innvirkning på stønadstiden. Krav om å realisere formuesgoder retter seg i hovedsak mot annet enn den egne boligen. Krav om realisering av formue eller om reforhandling av gjeld rettes både mot selveiere og dem i andre typer bolig, og bidrar i alle grupper til at stønadsbehovet reduseres eller faller bort. Krav om flytting fra egen og til billigere bolig bidrar derfor lite til å forklare den korte stønadstiden blant selveierne.

Lengre stønadstid i kommunal bolig i alle typer kommuner

Vi vil nå se på hvordan stønadstiden i eid og i kommunalt leid bolig varierer med kommunestørrelse, kommuneøkonomi og fylker. Ser vi først på kommunenes størrelse, er forholdet mellom stønadstid for mottakere som bor i egen og i kommunal bolig noenlunde upåvirket, altså den samme i små og store kommuner. For begge typer bolig øker stønadstiden med økende innbyggertall, og er omkring en måned lengre i kommuner med 30 000 -100 000 innbyggere enn i de minste kommunene. At stønadstiden er kort i små kommuner, kan henge sammen med levekostnadene, ikke minst boutgiftene, men ulikheter i kommunale vurderinger og praksis kan også spille inn. Sosialhjelp skal sikre mottakeren et forsvarlig livsopphold, men kommunene har et visst spillerom i vurdering av behovene og hvor lenge de er til stede.

Trekker vi inn kommunens økonomi, er stønadstiden særlig lav i små kommuner med lave bundne utgifter og høye frie inntekter, for eksempel i «kraftkommuner» slik som Aukra og Suldal. Her finner vi stønadsperioder som er 35 prosent kortere enn landsgjennomsnittet, både for dem i eid og i leid bolig. Utover akkurat denne litt spesielle kommunegruppen finner vi få egne effekter av kommunens økonomiske bæreevne, altså effekter som går på tvers av hva som allerede er forklart ved kommunestørrelse. 

Når kommunene grupperes etter fylke, finner vi også her omtrent samme forhold mellom stønadslengdene i ulike boformer. Gjennomgående har Agder-fylkene kort stønadstid uansett boform, det samme gjelder fylkene fra Sogn og Fjordane og nordover. Men vi ser på fylkesnivå også noen særmerker som kan tyde på ulike lokale behov eller ulikt lokalt boligmarked, eventuelt ulik bruk av kommunal boligmasse. Høye boligpriser og et krevende utleiemarked kan gjøre at større byer oftere må gripe inn med egne tilbud enn andre steder. Stønadstiden for mottakere i kommunal bolig er for eksempel spesielt lang i Oslo, og kortest i Troms.

Men i hovedsak er altså forholdet mellom stønadstid og boform noenlunde stabilt, uavhengig av kommunestørrelse, kommuneøkonomi og geografi. Med andre ord: Der stønadstiden i kommunale boliger ligger lavt, ligger stønadstiden for selveiere tilsvarende lavere. Tallene følger overalt de geografiske tendensene vi finner i andre undersøkelser: Det er for eksempel ingen tydelig egen effekt av kommuneøkonomi på stønadstiden i kommunale boliger eller for bostedsløse. Uavhengig av størrelse og økonomisk handlefrihet har beboere som leier av kommunen, rundt to måneder lengre stønadstid enn selveierne.