Færre avbryter Kvalifiseringsprogrammet – flere i jobb etterpå

Fra et toppunkt på 13 800 i 2010 har antall deltakere i Kvalifiseringsprogrammet (KVP) vært noe avtakende. I 2016 var det 9 200 deltakere, mens det i 2017 var 8 900. Om lag halvparten av kommunene hadde 4 eller flere deltakere på programmet i 2017. I 102 kommuner var det ingen deltakere, og i 119 kommuner var det 3 deltakere eller færre, viser nye tall i Økonomisk sosialhjelp.

KVP ble innført i 2007 for å motvirke langtidsmottak av sosialhjelp. Programmet er et tilbud om oppfølging og arbeidstrening for å komme i arbeid eller aktivitet. Det enkelte NAV-kontor har et visst spillerom med hensyn til hvem som tilbys programmet.

Deltakere som avbryter programmet, blir stadig sjeldnere. Dette gjaldt 6 prosent av deltakerne i 2010, men bare 2 prosent i 2017, eller under 200 personer. Og andelen som går til ordinært arbeid, lå i 2017 med 39 prosent nesten dobbelt så høyt som i 2010. Den økte gjennomføringsgraden må imidlertid ses i sammenheng med diskusjonen om hvorvidt programmet mange steder unnlater å rekruttere gruppene med størst behov.

Færre kommer fra langtids sosialhjelp

Målgruppen for KVP er først og fremst langtids sosialhjelpsmottakere. Likevel har hittil bare omkring 50 prosent av deltakerne i praksis hatt sosialhjelp som hovedinntekt før oppstart av programmet. De tre siste årene har denne andelen til og med vært synkende og var i 2017 nede på 42 prosent. Mange deltakere ble rekruttert fra andre offentlige ytelser, blant annet hadde 4 prosent introduksjonsstønad og 10 prosent sosialhjelp som supplement til annen inntekt før oppstart.

Programmet virker derfor å rekruttere noe utenfor den primære målgruppen. I praksis vil dette si at man prioriterer personer med større muligheter for arbeid og utdanning. Bare i fire fylker kom flertallet av deltakerne i 2017 fra gruppen med sosialhjelp som hovedinntekt, mens dette tallet lå i fire andre fylker under 30 prosent, lavest i Nord-Trøndelag med 18 prosent.

Det er enda større kommunevise forskjeller med hensyn til å rekruttere deltakere fra den primære målgruppen. Holder vi kommuner med færre enn fire deltakere utenfor (der kommuneforskjellene kan være mer tilfeldige), så var det 8 kommuner der samtlige deltakere kom fra hovedmålgruppen. I 42 kommuner hadde færre enn én av fem sosialhjelp som hovedinntekt før deltakelsen, dette gjaldt blant annet større kommuner som Trondheim og Tønsberg.

Færre unge deltakere over tid

Halvparten av KVP-deltakerne i 2017 var kvinner. Holder vi igjen kommuner med færre enn 4 deltakere utenfor, så var det bare seks kommuner der kvinneandelen lå under 30 prosent. 1 av 8 deltakere var under 25 år, og omtrent like mange var 50 år eller mer. Innslaget av yngre deltakere har gått tydelig tilbake over tid, i 2010 var nær en av fire deltakere under 25 år.

Noen fortsetter med sosialhjelp i programperioden

Selv om programdeltakerne mottar lønn, bortfaller ikke sosialhjelpsbehovet for alle. Et mindretall har fortsatt behov for stønad til livsopphold selv i perioden da de mottar deltakerstøtte. Andelen lå i 2017 på 11 prosent og har vært svakt økende. På fylkesnivå varierte forekomsten av slik sambruk fra 21 prosent i Oslo til bare 1 prosent i Sør-Trøndelag. På kommunenivå er spredningen enda større, høyest lå Tromsø med 40 prosent sambruk av kvalifiseringsstønad og sosialhjelp til livsopphold, mens det også i flere større kommuner ikke var registrert sambruk i det hele tatt.

Omtrent like mange av deltakerne fikk sosialhjelp som engangsstønad og 6 prosent fikk sosialhjelp til å dekke utgifter knyttet til deltakelsen i programmet (samme person kan både ha fått sosialhjelp til livsopphold, som engangsstønad og til programutgifter.)

Mer enn én av tre deltakere mottok Husbankens bostøtte underveis i programperioden, og andelen er økende. I alt 7 prosent av programdeltakerne mottok kommunal bostøtte.

Store kommunale forskjeller i driftsutgifter

Også når vi tar hensyn til folketallet, brukte Oslo mest penger på KVP av alle landets kommuner, med 559 kroner per innbygger.

I 17 andre kommuner var programmet også svært høyt prioritert med over 300 kroner per innbygger i netto driftsutgifter.

Ser man driftsutgiftene i forhold til antall deltakere i programmet, lå utgiftene i 24 kommuner på over 200 000 kroner, mens de i nesten 100 kommuner lå lavere enn 100 000 kroner. Dette antyder betydelige lokale forskjeller i utforming og drift av programmet.