Den nederste aldersgrensen for fleksibelt uttak i dagens pensjonssystem er satt til 62 år og aldersgrensen hvor alle kan ta ut minsteytelsen er 67 år. En gradvis heving av grensene vil harmonisere bedre til pensjonsreformen fra 2011, viser beregningene fra rapporten «Dynamisk justering av aldersgrensene i pensjonssystemet».
Forskerne i Statistisk sentralbyrå tar i rapporten utgangspunkt i at disse aldersgrensene vil øke med om lag ett år per tiende årskull. Det vil si at årskullene født på 70-tallet må jobbe om lag ett år lenger enn årskullene født på 60-tallet.
– For at pensjonssystemet både skal være sosialt og økonomisk bærekraftig, er det svært viktig at framtidige generasjoner innstiller seg på at man må jobbe lenger. En gradvis heving av aldersgrensene vil gi mer forutsigbarhet enn dagens system med faste aldersgrenser, sier forsker Herman Kruse i SSB.
SSBs beregninger viser at den samlede pakken gir en utgiftsvekst. Beregningene viser imidlertid at uten en heving av aldersgrensene, er det vesentlig dyrere å regulere minstepensjonene med lønnsveksten.
– Å samtidig heve aldersgrensene gir en skjerming av de uføres alderspensjon. Det gjør at den totale utgiftsveksten omtrent blir den samme som å kun lønnsregulere minstepensjonene, sier Kruse.
Beregningene er gjort på oppdrag for Pensjonsutvalget og arbeidet med NOU-en «Et forbedret pensjonssystem».
Vil sikre uføre økt alderspensjon
En gruppe i samfunnet som ikke nødvendigvis kan kompensere for levealdersjusteringen i pensjonsreformen ved å jobbe lenger, er de uføretrygdete. De må ta ut alderspensjonen ved 67 år, men alderspensjonen deres blir likevel levealdersjustert på lik linje med alle andres.
– Det synes klart urettferdig at tidligere uføretrygdete pensjonister stadig havner lenger og lenger bak resten. Ved å heve aldersgrensene gradvis, vil de tidligere uføretrygdete også overføres til alderspensjon ved en stadig høyere alder. Dette vil være en måte å skjerme denne gruppen for effekten av levealdersjusteringen, sier Kruse.
Gunstigere regulering av minstepensjonene
Det er mange gode argumenter for at minstenivåene bør reguleres med lønnsveksten. Dette sikrer at dagens nivå på grunnsikringen opprettholdes for framtidige generasjoner. Ved å regulere minstenivåene mindre gunstig enn lønnsveksten, vil velstandsveksten generelt i samfunnet dra fra kjøpekraften til personer som mottar minsteytelsen. Det er også vesentlig flere tidligere uføretrygdete alderspensjonister som har lav opptjening, og dermed nyter godt av en gunstigere regulering av minstenivåene.
– Vi diskuterer dessuten et generelt løft av nivået på minstenivåene i tråd med den offentlige debatten om at alle bør få en pensjon minst på nivå med EUs lavinntektsgrense, såkalt «EU60». Vi ser flere problematiske sider ved dette, slik som at det vil føre til at de aller færreste får en ytelse som overstiger minstenivået. Dette kan føre til at færre velger å stå lenger i jobb fordi de ikke oppnår en høyere pensjon, sier Kruse.
Økte aldersgrenser gir økte pensjonsutgifter for staten
Samlet sett vil en endring av pensjonssystemet i tråd med de forslagene som er tatt opp i denne rapporten gi en vekst i utgiftene. Dette kommer av at de tidligere uføretrygdete mottar uføretrygd for en lenger periode og samtidig får økt pensjonsopptjening. For arbeidsføre, vil endringene i prinsippet ikke gi stort utslag på utgiftssiden, men gir en klar gevinst på inntektssiden i form av økte skatteinntekter fra arbeid.
– Når vi må jobbe lenger i framtiden, må vi også huske på at det innebærer at den samlede pensjonsformuen din skal fordeles på færre år. For de aller fleste er dessuten økte aldersgrenser ingen realitetsendring, fordi levealdersjusteringen likevel ville betydd at pensjonene ville blitt for lave med dagens aldersgrenser, sier Kruse.
For å gjøre beregninger av det norske pensjonssystemet under ulike kontrafaktiske regelverk, benytter vi mikrosimuleringsmodellen MOSART. Modellen tar utgangspunkt i hele den norske befolkningen med et omfattende sett av kjennetegn. Basert på detaljerte opplysninger fra et utgangsår simulerer modellen det videre livsløpet for alle individer som inngår. Siden slutten av 1990-tallet har det vært en omfattende bruk av modellen MOSART i forbindelse med utformingen av det norske pensjonssystemet med hovedvekt på folketrygdens alderspensjon.