Petroleumssektoren står nå overfor finansiell klimarisiko og langsiktig avtakende etterspørsel, spesielt for gasseksport til EU. Hvilken type energipolitikk er best egnet til å støtte opp om transformasjonen av Norge til et lavutslippssamfunn? Hvordan kan norsk produksjon av olje og gass ev. fases raskere ut samtidig som man unngår ekstra fall i sysselsettingen for de ansatte i offshore-næringen medregnet leverandørindustrien og sikrer at kompetansen i næringen kan benyttes til ny industriutvikling?
Vi undersøker tre scenarier for investeringer i norske offshore energinæringer fra 2020 til 2070: 1) «Business as usual»: Petroleumssektoren videreføres iht gjeldende trender, 2) Høsting: Kontantstrømmen fra petroleumssektoren økes på kort sikt ved å høste (tømme) alle felt i produksjon men med raskt synkende investeringer og 3) Gjenoppbygging: Høstingen kombineres med investeringer for å utvikle nye offshore lavkarbon-energiprodukter. I en nyutviklet økonomisk modell sammenlikner vi virkningen av de tre politikk-scenariene på eksport av energiprodukter, sysselsetting i offshore energinæringer, bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger, offshore klimautslipp målt i CO2-ekvivalenter, og Statens pensjonsfond utland (SPU).
De tre scenariene innebærer ulike forutsetninger om politikk for investeringer i nye energiprodukter. Strategien for scenariet Gjenoppbygging er at myndighetene sikrer at ny produksjonskapasitet på 1,5 GW havvind ferdigstilles hvert år fra 2028. Dette innebærer private- og offentlige investeringer på om lag 30 milliarder kroner per år. For å oppnå en videre kostnadseffektiv utbygging av havvind er det avgjørende at auksjonssystemer designes for å styrke innovasjon og drive kostnader ned, samtidig som produksjonskapasiteten i en tidlig fase ikke blir så stor at det blir overskuddstilbud og fall i spot-priser i Nordsjø-området. Nye lavutslipps-energiprodukter kan over tid utvikles til å inkludere energilagring, som grønt hydrogen og grønn ammoniakk. Analysen forutsetter at staten i en overgangsperiode sikrer privatøkonomisk lønnsomhet for lavutslipps-energiprodukter inntil samfunnsøkonomisk lønnsomhet oppnås, for eksempel ved en policy-mix av skatte-incentiver og statlig prisgaranti for omsetning. Et hovedresultat av analysen er at kun moderate investeringer i scenariet Gjenoppbygging kan gi grunnlag for en politikk som motvirker nedgangen i sysselsetting i offshore-næringen, mens virkingene på SPU og BNP per innbygger kun er ubetydelig negative fram til 2050 og positive i 2070.
Modellberegningene for utvikling av investeringer og makroøkonomiske variable, kan tolkes som et indikatorsett med framoverskuende, modellbaserte indikatorer, der vedtatte investeringer og gjeldende trender i makroøkonomiske variabler tolkes som uttrykk for hvorvidt utviklingen de neste tiårene peker i retning mot et lavkarbon-samfunn. Indikatorer for klima-omstilling bør forankres i det internasjonale rammeverket for bærekraftsindikatorer, Sustainable Development Goals (SDG), som nå er under utvikling i Norge. Bærekraftsindikatorer skal i prinsippet belyse avveininger mellom miljø, økonomi og sosiale forhold. Erfaring fra tidligere forskning tilsier at indikatorer for komplekse avveininger mellom samfunnsmål ikke kan hentes direkte fra statistikk, men må være basert på forskning om sammenhenger mellom ulike sider ved bærekraftig utvikling. Det er derfor relevant å utvikle modellbaserte fremoverskuende indikatorer. Det modellbaserte indikatorsettet kan brukes til å evaluere effekten av politikk på utviklingen av norsk energiproduksjon og vurdere bærekraft i form av lavkarbon-energi, sysselsetting, og økonomisk lønnsomhet. Indokatorsettet kan dermed tidlig peke på behov for justering av kursen.