Innvandring og ekteskap

Mindre vanlig med ekteskapsinnvandring til barn av innvandrere

Publisert:

Familieinnvandrere er en sammensatt gruppe, fra kona til den polske arbeidsinnvandreren til sønnen til de pakistanske innvandrerne som gifter seg med ei jente bosatt i Pakistan. Denne artikkelen beskriver hvor vanlige - eller uvanlige - de ulike typene familieinnvandring er, og hvor de ulike familieinnvandrerne kommer fra.

Innvandrere som kommer til Norge, kommer stort sett som følge av kjærlighet og familie, arbeid, utdanning eller flukt. Siden 1990 har fire av ti ikke-nordiske statsborgere kommet som familieinnvandrere, enten for å gjenforenes med nær familie som allerede bor i Norge (familiegjenforening), eller for å stifte ny familie gjennom ekteskap (familieetablering). Ser man perioden 1990-2010 under ett, har tre av ti innvandret til Norge på grunn av arbeid, to av ti som flyktninger og én av ti for å ta utdanning. Fordelingen endret seg imidlertid i stor grad etter EØS-utvidelsen i 2004, da arbeidsinnvandringen ble den dominerende innvandringsgrunn. Både i 2007, 2008 og 2010 kom nær halvparten av innvandrerne gjennom en arbeidstillatelse (se tabell 1 og figur 1). Med arbeidsinnvandring følger også økt familieinnvandring; mange har slått seg ned i Norge og fått familien med seg.

Innvandring, etter innvandringsgrunn. Ikke-nordiske statsborgere. 1990-2010

SSBs statistikk om innvandringsgrunn

SSB publiserer årlig statistikk over innvandrere etter innvandringsgrunn . Denne baseres blant annet på Utlendingsdirektoratets tall over innvilgede tillatelser. Tallene i denne artikkelen er utarbeidet på grunnlag av SSBs årlige statistikk, og alle tall gjelder ikke-nordiske borgere. Som nordiske borgere trenger ikke borgere av medlemslandene i EU og EFTA tillatelse fra UDI for å innvandre til Norge, og de er derfor ikke inkludert i Utlendingsdirektoratets tall over tillatelser.

Stadig flere gjenforenes med familie

Familieinnvandrerne kan som nevnt deles i to hovedgrupper: de som kommer gjennom familiegjenforening , og de som kommer gjennom familieetablering . Siden 1990 har antallet familieinnvandrere blitt mer enn tredoblet, fra 4 500 i 1990 til nær 15 000 i 2010.

Frem til 2002 kom det omtrent like mange innvandrere gjennom gjenforening som gjennom etablering, men etter EØS-utvidelsen er det langt flere som har kommet for å gjenforenes med familiemedlemmer. Det er altså særlig de som kommer gjennom familiegjenforening som har bidratt til den økte familieinnvandringen. I 2004 kom 4 400 gjennom gjenforening, mens i perioden 2007-2010 lå tallet omkring 10 000. Antallet som kom gjennom familieetablering økte fra 1 600 i 1990 til 4 900 i 2002, men har siden sunket noe. I alt har seks av ti familieinnvandrere kommet gjennom gjenforening i perioden 1990-2010, og fire av ti gjennom etablering (se tabell 2 og figur 2).

Ser man den samlede innvandringen til Norge av ikke-nordiske statsborgere under ett, sto ekteskapsetableringene til innvandrere eller innvandreres barn for 6 prosent i perioden 1990-2010. Ekteskapsetableringen til personer uten innvandrerbakgrunn sto for 9 prosent. Innvandrere som kommer gjennom nye ekteskap med personer med innvandrerbakgrunn bidrar altså til en svært liten del av den samlede innvandringen til Norge.

Flere arbeidsinnvandrere fra Polen, og dermed flere familiegjenforeninger

Antall familiegjenforeninger og familieetableringer, etter år og referansepersonens innvandringskategori. 1990-2010

En familiegjenforening kan typisk være mellom to ektefeller eller samboere, eller mellom barn og foreldre. I alt har det vært 109 000 slike gjenforeninger i perioden 1990-2010. Fire av ti familieinnvandrere har vært barn under 18 år, mens resten har vært voksne.

Ny registreringsordning for EØS-innvandrere

Fra 1. oktober 2009 ble det innført nye regler for alle ikke-nordiske EU/EØS/EFTA-borgere utenom borgere av Bulgaria og Romania; de trenger ikke lenger søke om tillatelse for å oppholde seg i Norge. Da det er type tillatelse gitt av norske utlendingsmyndigheter som har gitt grunnlaget for SSBs statistikk over innvandring etter innvandringsgrunn, får denne endringen innvirkning på statistikken. Selv med en registreringsordning for denne gruppen vil flere fra disse landene få ukjent innvandringsgrunn i SSBs statistikk om innvandringsgrunn. Det faktiske antallet ikke-nordiske innvandrere med arbeid, familie og utdanning som innvandringsgrunn er derfor fra og med 2009 høyere enn det som er oppgitt i statistikken. For eksempel kan det se ut som om det var en nedgang i arbeidsinnvandringen i 2009, men det kan være at en stor del av økningen i antall med ukjent innvandringsgrunn er personer med arbeid som innvandringsgrunn. I datagrunnlaget for 2009 er det 3 190 personer fra ikke-nordiske EU/EØS/EFTA land med uoppgitt innvandringsgrunn.

 

Tallene for 2010 viser imidlertid at bl.a. krav om registrering for å kunne få tildelt personnummer og skattekort gjør at registreringsordningen seg ser ut til å fange opp mange av EU/EØS/EFTA-innvandrerne, og da hovedsakelig arbeidsinnvandrerne.

Da arbeidsinnvandrere fra tidligere Øst-Europa begynte å komme til Norge etter EØS-utvidelsen i 2004, var det store spørsmålet hvor mange som ville bli i Norge og etter hvert få familien med seg. Seks år etter utvidelsen ser vi at mange arbeidsinnvandrere har gjort nettopp dette. Fra 2005 til 2008 var det en sterk økning i antallet som kom som familieinnvandrere til arbeidsinnvandrere. Tallet sank imidlertid igjen i 2009 (vi har ikke tall for 2010 her), men det året innvandret det også mange til personer med uoppgitt innvandringsgrunn. Disse er nok i stor grad arbeidsinnvandrere. Antallet med uoppgitt innvandringsgrunn har de siste årene økt på grunn av det nye registreringssystemet for EØS-borgere (se tekstboks samt figur 3 og tabell 3).

Siden 2004 har minst 12 500 innvandrere kommet fra Polen gjennom familiegjenforening med en som bor i Norge. Omtrent fire av ti av disse er barn, det vi si personer under 18 år. Ettersom de fleste av arbeidsinnvandrerne fra Polen er menn, er de fleste av de 12 500 voksne familiegjenforente kvinner, hele 95 prosent. Etter EØS-utvidelsen har det vært en sterk økning i antall polske familiegjenforeninger, fra i snitt rundt 100 familiegjenforente polakker fra 1990 til 2004, til om lag 3 500 i toppåret 2008 (se tabell 4 og figur 4).

Antall familieinnvandringer til innvandrere, etter referansepersonens innvandringsgrunn og år. 1990-2009

Antall familieinnvandringer blant dem med polsk landbakgrunn, etter alder og kjønn og type familieinnvandring. 2003-2010

Vanligst for menn uten innvandrerbakgrunn å finne ektefelle fra Thailand

Familieetablererne har i perioden 1990-2010 utgjort fire av ti familieinnvandrere (se figur 2). Det store flertallet er kvinner - rundt tre av fire (tabell 5 og 6). Av familieinnvandrerne har personer som kommer for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn, utgjort 16 prosent.

Det har lenge kommet flere innvandrere gjennom nye ekteskap med personer uten innvandrerbakgrunn enn gjennom ekteskapsetablering med en med innvandrerbakgrunn (se tabell 2). Fra 1990-2010 kom det 40 000 gjennom familieetablering til en uten innvandrerbakgrunn, mot 30 000 til en med innvandrerbakgrunn. De siste årene har imidlertid mønsteret endret seg, og i 2009 og 2010 var det like mange som kom gjennom familieetablering til de to gruppene. Det er ekteskapsetablering til dem uten innvandrerbakgrunn som har blitt mindre vanlig, det har ikke kommet flere ekteskapsinnvandrere verken til innvandrere eller til norskfødte med innvandrerforeldre. Dette skjer til tross for at det er blitt langt flere innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i antall.

For menn uten innvandrerbakgrunn var det kvinner med thailandsk, filippinsk og russisk statsborgerskap som var de mest populære ektefellene i perioden 1990-2010 (se tabell 7). Frem til årtusenskiftet var det omtrent like vanlig å etablere ekteskap med kvinner fra disse tre landene samt Polen og USA, men rundt år 2000 ble det langt mer vanlig for menn uten innvandrerbakgrunn å finne en ektefelle fra Thailand. Siden årtusenskiftet har det i snitt kommet nær 600 kvinner fra Thailand årlig gjennom slike ekteskap (se figur 5).

Antallet kvinner fra Thailand var i 2009 og 2010 lavere enn i toppåret 2008, da 743 thailandske kvinner kom gjennom ekteskapsetableringer, men foreløpig er det for tidlig å si om dette er en nedadgående trend eller om 2008 var et spesielt år. Uansett er dette den desidert største gruppen kvinnelige ”ekteskapsinnvandrere”, og tre av ti kvinner som har kommet gjennom ekteskapsetablering med menn uten innvandrerbakgrunn, har vært fra Thailand. Det har også kommet noen barn fra Thailand gjennom gjenforeninger, da typisk til mor som har giftet seg med en uten innvandrerbakgrunn. Siden 1990 har det kommet 1 700 personer under 18 år fra Thailand gjennom familiegjenforening, det vil si ikke mer enn ett barn per 4,5 kvinne.

Antall familieetableringer til menn uten innvandrerbakgrunn, etter familieinnvandrerens landbakgrunn. 1990-2010

Mindre vanlig med ekteskapsinnvandring til barn av innvandrere fra Pakistan

Vi vil nå se nærmere på en type familieinnvandring som det har vært en del interesse for de seneste årene, nemlig norskfødte barn av innvandrere som gifter seg med en person i familiens opprinnelsesland - av noen kalt ”henteekteskap”.

De med foreldre fra Pakistan er den første store gruppen unge voksne norskfødte med innvandrerforeldre. Derfor er det denne gruppens familieetableringer vi skal se nærmere på her. De med foreldre fra land som Somalia, Irak eller Bosnia-Hercegovina er fortsatt for unge til at man kan si noe fornuftig om deres ekteskapsmønster - de har ikke begynt å gifte seg enda. Mange med foreldre fra Tyrkia har imidlertid også blitt voksne, disse skal vi ikke se nærmere på her. Familieinnvandring til denne gruppen er beskrevet i rapporten ” Familieinnvandring og ekteskapsmønster ”.

Ser vi på familieetableringer til norskfødte med innvandrerforeldre generelt, har det skjedd en tydelig forandring i antallet som har kommet for å gifte seg med en norskfødt. Fra at det kom under 50 gjennom familieetableringer med norskfødte med innvandrerforeldre frem til 1996, har antallet økt til på det meste litt over 200 i noen år etter tusenårsskiftet. I 2010 kom 137 personer gjennom et slikt giftermål, men fortsatt er det for tidlig å si hvorvidt det antallsmessig er en nedadgående tendens. Slik innvandring er imidlertid blitt stadig mindre vanlig, om man ser antallet slike innvandringer i forhold til antallet unge norskfødte med innvandrerforeldre. Potensialet har nemlig økt veldig, da antallet ugifte norskfødte med innvandrerforeldre over 17 år har steget fra 3 500 i 1998, til 14 000 i 2010, altså en firedobling.

Når det gjelder norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan, viste artikkelen ” Flere studenter - færre unge bruder ” at antallet familieetableringer mellom en norskfødt med innvandrerforeldre og en fra Pakistan ikke har økt til tross for at antallet ugifte over 17 år har økt. 68 personer innvandret til Norge gjennom å gifte seg med en norskfødt med innvandrerforeldre fra Pakistan i 1998. På det meste har det vært 135 (2004), mens det var nede i 81 personer i 2010 (se tabell 8 og figur 6). Antallet ugifte personer over 17 år, som er norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan, har samtidig økt fra 1 100 i 1998 til 3 700 i 2010.

At det stadig blir mindre vanlig med ekteskapsetableringer til denne gruppen kan henge sammen med at norskfødte med foreldre fra Pakistan gifter seg stadig senere, og at det blir mer og mer vanlig å ta høyere utdanning. Det samme gjelder dem med bakgrunn fra Tyrkia. Om de som utsetter giftemålet, vil hente en ektefelle fra foreldrenes hjemland i fremtiden, og om slik familieinnvandring igjen vil bli mer vanlig, er for tidlig å si noe om.

Få ekteskapsinnvandrere til dem under 24 år

I Danmark må begge parter være fylt 24 år for å få ”familiesammenføring” (familieetablering) og kunne bosette seg i landet. I Norge er den nedre aldersgrensen for å gifte seg 18 år, og det er ikke noen høyere grense for å få familieetablering. Men også her til lands diskuteres det til tider å innføre høyere aldersgrense.

At det er blitt mindre vanlig med familieetableringer til norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere under 24 år, har vi tidligere vist i artikkelen ” Flere studenter - færre unge bruder ”. De siste årene har det kommet færre enn 100 personer årlig. I 2010 kom det kun 37 (tabell 9), dette til tross for at det er blitt langt flere norskfødte med innvandrerforeldre i denne aldersgruppa.

Familieinnvandrerne bidrar stadig mindre til den store innvandringsveksten

Tallene som omhandler innvandringsgrunn, gir et samlet statistisk bilde på de mange ulike historiene innvandrerne har med seg når de kommer til Norge - fra triste historier om flukt til lykkelige historier om nye ekteskap. Ser vi på de ulike innvandringsgrunnes bidrag til den totale ikke-nordiske innvandringen, er noen trekk tydelige. Etter EØS-utvidelsen har familieinnvandrernes bidrag blitt stadig mindre, mens arbeidsinnvandringen har blitt stadig viktigere. I 2002 var nær seks av ti familieinnvandrere, og bare én av ti arbeidsinnvandrere. I 2010 var imidlertid familieinnvandrernes andel redusert til tre av ti, mens nær halvparten av innvandrerne kom på grunn av arbeid (se figur 7). Samtidig er andelen flyktninger redusert fra hele seks av ti innvandrere i toppåret 1993, til én av ti siden 2006. I hele perioden 1990-2010 har omtrent én av ti kommet på grunn av utdanning.

Antall ugifte norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan, 18 år og over og antall som kommer gjennom familieetablering til denne gruppa og andel familieetableringer av ugifte norskfødte over 18 år. 1998-2010

Ulike typer innvandring i prosent av all ikke-nordisk innvandring i perioden 1990-2010


Referanser

Henriksen, Kristin (2010b): Flere studenter - færre unge bruder, Samfunnsspeilet 2/2010, Statistisk sentralbyrå

Henriksen, Kristin (2010): Familieinnvandring og ekteskapsmønster, Rapporter 10/2010, Statistisk sentralbyrå .

Tabeller:

Kontakt