Lav lønn og tungt arbeid

De senere årene har det vært en økende internasjonal interesse for fattigdom blant personer som er i arbeid. Det er en politisk målsetning av lønnsnivået skal være slik at man kan leve av den. Forekomsten av lavtlønte er relativt liten i Norge og i Norden ellers sammenlignet med andre europeiske land. Selv om norske lønnstakere har opplevd en lønnsvekst på 2000-tallet som har vært større enn prisveksten, viser analyser at gruppene med lavest lønn har fått en stadig mindre andel av lønnsveksten.

I denne artikkelen ser vi nærmere på hva som kjennetegner arbeidsforholdene til personer som har lav lønn til tross for at de jobber heltid, og hvorvidt dette har endret seg det siste tiåret. Er det slik at denne gruppen, i tillegg til å ha lav lønn, også i større grad er utsatt for arbeidsmiljøproblemer enn andre arbeidstakere? Hvordan henger dette sammen med helse og motivasjon for arbeidet? Analysene er basert på data fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø, en spørreundersøkelse gjennomført blant et representativt utvalg av befolkningen. Vi har avgrenset analysene til å omhandle heltidsansatte i alderen 20-66 år.

Lav lønn betyr ikke at man nødvendigvis er fattig

Det er ikke slik at vi kan sette likhetstegn mellom lav lønn og fattigdom. Hvorvidt personer med lav lønn opplever fattigdom avhenger blant annet av om de lever alene og av husholdningens samlede inntekt. Lønn er bare en av flere inntektskilder.

Generelt er det slik at fattigdomsproblemer er mer utbredt blant personer som står utenfor arbeidslivet, enn blant yrkesaktive. Ifølge Levekårsundersøkelsen EU-SILC har er det 3 prosent av heltids yrkesaktive i Norge som har så dårlig økonomi at de opplever at det er vanskelig å få endene til å møtes, mens 13 prosent ikke kan klare en uforutsett utgift.

Hvem er de lavtlønte?

For å identifisere lavtlønte tar vi her utgangspunkt i en definisjon som regner personer som lavtlønnet dersom de jobber heltid og har en lønnsinntekt som er under 2/3 av medianlønnen for heltidsansatte (Lucifora og Salverda 2009). Dette er et mål som sier noe om hvor mange som har lav lønn relativt til andre heltidsansatte, men som ikke sier noe om lønnen er for lav til å leve av. I 2016 innebar det å være lavtlønnet etter denne definisjonen at man tjente under 362 000 kroner i året (før skatt). Ifølge Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø var 9 prosent av heltidsansatte i alderen 20-66 år lavtlønnet i 2016 etter denne definisjonen.

De lavtlønte skiller seg fra andre heltidsansatte på flere måter:

• 30 prosent er i tjueårene, mot 10 prosent av heltidsansatte ellers.
• Kvinner er i flertall, 57 prosent mot 40 prosent av andre heltidsansatte.
• 40 prosent har kun utdanning på grunnskolenivå.

Som vist i figur 1, har andelen lavtlønte med grunnskole som høyeste fullførte utdanning gått noe ned de siste ti årene, fra 50 prosent i 2006. Andelen med kun grunnskoleutdanning er mindre hos andre heltidsansatte, men har falt tilsvarende i samme periode, fra 27 til 18 prosent.

Mens andelen av de lavtlønte som har lav utdanning har sunket det siste tiåret, har andelen innvandrere økt. Ifølge Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø utgjorde innvandrere en fjerdedel av de lavtlønte i 2016, mot en tiendedel i 2006. I samme periode har innvandrerandelen økt også blant andre heltidsansatte, fra 5 til 11 prosent. Det er verdt å merke seg at innvandrere som gruppe er underrepresentert i datamaterialet som ligger til grunn for denne analysen, og da særlig innvandrere med kort botid og lite norskkunnskaper. At innvandrere utgjør en økende andel av gruppen lavtlønte, er imidlertid i samsvar med tidligere analyser som også har vist at innvandrere utgjør en økende andel av sysselsatte i lavkompetansenæringer.

Både kvinneandelen og andelen unge blant lavtlønte har vært relativt stabil siden 2006. Fordi vi ekskluderer studenter som jobber ved siden av skolegang fra analysene og kun ser på heltidsansatte, vil sammensetningen av gruppen lavtlønte skille seg fra analyser som også inkluderer deltidsansatte. Andre studier har vist at innslaget av både unge og innvandrere blant lavtlønte i privat sektor har økt de siste tiårene, mens andelen kvinner har gått ned.

Lav lønn i lavkompetanseyrker

At mange lavtlønte har lav utdanning, vises også ved at de ofte jobber i yrker og næringer med få kvalifikasjonskrav. Den næringen som har den største andelen lavtlønte, er overnattings- og serveringsvirksomhet. Figur 2 viser at andelen lavtlønte også er forholdsvis stor i forretningsmessig tjenesteyting, primærnæringene og innenfor personlig tjenesteyting. Siden analysene i denne artikkelen er basert på en utvalgsundersøkelse, viser figuren også feilmarginer.

Selv om andelen lavtlønte blant ansatte i helse- og sosialtjenester bare er litt større enn blant heltidsansatte samlet sett, 12 mot 9 prosent, er dette den næringen som sysselsetter flest personer, også blant de lavtlønte. I alt jobber hver femte lavtlønte i helse- og sosialsektoren, mens til sammen to av fem jobber i virksomheter innen varehandel, overnattings- og serveringsvirksomhet eller personlig- og forretningsmessig tjenesteyting.

Ser man nærmere på hvilke yrker de lavtlønte har, er det i yrkesgruppen renholdere og hjelpearbeidere at andelen er størst, etterfulgt av yrker i jordbruk og fiske, salg- og service samt pleie- og omsorgsarbeidere. I alle disse yrkesgruppene var mer enn hver fjerde heltidsansatte lavtlønnet i 2016. Dette er også yrker som har blant de laveste lønningene ifølge SSBs lønnsstatistikk.

Mer usikker tilknytning til arbeidsmarkedet

Tre av fire lavtlønte jobber i privat sektor, og 15 prosent har mer enn ett arbeidsforhold. Ser vi på andre heltidsansatte, er andelen med flere arbeidsforhold 11 prosent. I denne artikkelen ser vi bare på personer som er ansatt i en virksomhet, og ikke på selvstendig næringsdrivende.

De lavtlønte har oftere en sårbar tilknytning til arbeidslivet, slik det kommer frem i tabell 1:

• 12 prosent er midlertidig ansatte, mot 2 prosent av andre heltidsansatte.
• Fire av ti er fagorganiserte, mot seks av ti heltidsansatte ellers.
• Hver fjerde har verken tillitsvalgt, verneombud eller arbeidsmiljøutvalg på arbeidsplassen.

De aller fleste har arbeidskontrakt: 4 prosent av de lavtlønte sier de mangler dette, mot 2 prosent av andre heltidsansatte. 5 prosent jobber som utleid arbeidskraft eller konsulenter for andre virksomheter, omtrent like mange som blant andre heltidsansatte.

Tabell 1. Kjennetegn ved arbeidsforhold for lavtlønnede og andre heltidsansatte. Ansatte i alderen 20-66 år. 2016. Prosent.

Til tabellen

Utsatt uansett alder

Vi vet at gruppen lavtlønte er yngre enn andre heltidsarbeidende. En mulig årsak til den svakere tilknytningen til arbeidslivet blant de lavtlønte, kan være at dette er en midlertidig situasjon for unge som nylig har gått inn i arbeidslivet eller som jobber en kortere periode før de går i gang med studier. Kan dette forklare hvorfor lavtlønte har en mer usikker tilknytning?

Figur 3 viser at forskjellen i tilknytning til arbeidet mellom lavtlønte og andre i hovedsak består også når vi tar hensyn til alder. Å ha mer enn ett arbeidsforhold er vanligere blant lavtlønte både under og over 30 år, enn blant arbeidstakere med høyere lønn. Å ha et midlertidig ansettelsesforhold er i noe større grad knyttet til alder. Det er likevel en større andel midlertidige blant lavtlønte i begge aldersgrupper enn blant dem med høyere lønn. Vi ser også at lavtlønte uansett alder oftere jobber i virksomheter uten tillitsvalgt, verneombud eller arbeidsmiljøutvalg. Alt i alt tyder dette på at det at lavtlønte er yngre enn andre heltidsansatte i begrenset grad kan forklare deres mer utsatte situasjon i arbeidslivet.

Hvordan har lavtlønte det på jobb?

Arbeidsmiljø dreier seg om alle sider ved forholdene på plassen vi jobber, og som påvirker hvordan vi har det på jobb. I tillegg til en trygg tilknytning til arbeidet, handler et godt arbeidsmiljø også om at arbeidet ikke er helseskadelig, og at arbeidet oppleves som meningsfylt. Arbeidsmiljøloven skal sikre arbeidstakere en helsefremmende, trygg og meningsfylt arbeidssituasjon. Selv om Norge stort sett skårer godt på arbeidsmiljøindikatorer sammenlignet med andre land, er det store forskjeller mellom ulike deler av arbeidslivet.

Her skal vi se nærmere på hvordan arbeidsmiljøet til lavtlønte skiller seg fra situasjonen for andre heltidsansatte. Vi har valgt ut indikatorer som skal si noe om fysisk, psykososialt og organisatorisk arbeidsmiljø.

Fysisk tyngre arbeid

Manuelt arbeid kan gi økt risiko for helseplager dersom arbeidet blir for tungt eller foregår i uheldige arbeidsstillinger. Figur 4 viser forskjeller i fysisk arbeidsmiljø mellom lavtlønte og andre heltidsansatte. Alt i alt er lavtlønte mer utsatt for fysisk belastende arbeidsmiljø. Mens litt over halvparten rapporterer å ha minst en type fysisk belastning i arbeidshverdagen, gjelder det samme hver tredje heltidsansatte med høyere lønn. Ser vi også på arbeidstakernes alder, går det frem at det bare er blant dem over 30 år at det er en forskjell mellom lavtlønte og dem med høyere lønn. Unge er omtrent like utsatt for fysisk belastning uansett lønnsnivå, og minst like utsatt som eldre lavtlønte.

Lavlønte jobber også langt oftere stående, 60 prosent mot 34 prosent av andre heltidsansatte. Forskjellen mellom lavtlønte og dem med høyere lønn er størst blant arbeidstakere over 30 år, på samme måte som det å ha fysisk belastende arbeid.

Lavtlønte rapporter også i større grad enn andre å være fysisk utmattet etter arbeidet. Denne forskjellen består også når vi tar hensyn til at lavtlønte er yngre enn andre heltidsansatte. Mens unge generelt rapporterer om en mer fysisk belastende arbeidssituasjon, er det ikke en tilsvarende aldersforskjell i opplevelsen av å være fysisk utmattet. En mulig forklaring på dette kan være at unge, til tross for mer fysisk krevende arbeid, er bedre rustet til å takle slike belastninger.

Færre er psykisk utmattet

Mens lavtlønte har mer fysisk belastende arbeid, er det ikke et like entydig mønster når vi ser på det psykososiale arbeidsmiljøet. Alt i alt opplever de i omtrent samme grad som andre å ha et lite støttende arbeidsmiljø: rundt 20 prosent i begge grupper. Det er kun blant arbeidstakere over 30 år at vi finner en signifikant forskjell i andelen som sier de mangler støtte fra kolleger og ledere, men forskjellen er fortsatt relativt liten: 23 prosent av lavtlønte og 17 prosent av andre heltidsansatte.

Selv om lavtlønte over 30 år litt oftere enn andre har et lite støttende arbeidsmiljø, rapporterer denne gruppen i mindre grad om konflikter på arbeidsplassen enn det som er tilfellet blant andre ansatte.

Det er færre som opplever å være psykisk utmattet etter arbeidet, enn som rapporterer om fysisk utmattelse, både blant lavtlønte og andre. Mens drøyt 40 prosent av lavtlønte er fysisk utmattet etter jobb, er det 20 prosent som er psykisk utmattet. Det er ingen forskjell mellom lavtlønte og andre i andelen som er psykisk utmattet, men uavhengig av lønn er det noe flere unge enn eldre som opplever dette.

Lavtlønte har mindre innflytelse

Figur 6 viser forskjeller i organisatorisk arbeidsmiljø mellom lavtlønte og andre heltidsansatte. Organisatorisk arbeidsmiljø er her målt ved å se på om de ansatte opplever å ha autonomi i arbeidssituasjonen og i hvilken grad de opplever å jobbe under tidspress. Både unge og eldre lavtlønte rapporterer langt oftere at de har liten grad av autonomi på jobben: 32 prosent opplever å ha liten kontroll over hvordan arbeidet deres utføres, mot 20 prosent av heltidsansatte ellers. Dersom man ser på de ulike aspektene som inngår i målet på autonomi, er det særlig med hensyn til muligheter for selv å påvirke arbeidsoppgaver og viktige beslutninger, samt frihet til å ta pauser når man ønsker det, at lavtlønte skiller seg fra andre heltidsansatte.

Når det gjelder tidspress på jobb, er det ingen signifikant forskjell mellom lavtlønte og andre, og heller ikke mellom unge og eldre arbeidstakere. Alt i alt er det rundt 15 prosent som opplever å jobbe under stort tidspress.

Små forskjeller i jobbrelaterte helseplager

Vi har sett at lavtlønte særlig skiller seg fra andre heltidsansatte langs to dimensjoner: De har fysisk tyngre arbeid og de har mindre innflytelse over egen arbeidssituasjon. Hva betyr dette for motivasjon og helse?

Til tross for at lavtlønte har mer belastende arbeid, er det relativt små forskjeller i andelen som opplever at de har helseproblemer som skyldes jobb: I alt er det 20 prosent av lavtlønte og 18 prosent av heltidsansatte med høyere lønn som opplever slike helseproblemer. Figur 7 viser andelen som har helseproblemer som skyldes jobb. Vi skiller mellom arbeidstakere som har fysisk belastende arbeid og dem som ikke har det, blant lavtlønte og andre ansatte i ulike aldersgrupper. På denne måten kan vi ta hensyn til at lavtlønte generelt er yngre, men også har mer fysisk belastende arbeid enn andre heltidsansatte.

Det er ikke noen signifikant forskjell mellom lavtlønte og andre sysselsatte i sammenhengen mellom fysisk belastning og helseproblemer. Generelt er det personer med fysisk belastninger i arbeidet, uansett lønnsnivå og alder, som i størst grad rapporterer om jobbrelaterte helseproblemer: 20 til 30 prosent av dem med fysisk belastende arbeid har slike helseproblemer, mot rundt 10 prosent av dem uten belastninger. Sammenhengen mellom fysisk belastning og helseproblemer svekkes noe med alderen: Det er de yngste med belastende arbeid som oftest har helseproblemer, mens andelen er minst blant de eldste. En mulig forklaring på dette er at personer som har fysisk krevende arbeid, i mindre grad blir stående i heltidsarbeid. Studier viser at personer som jobber i yrker med færre kvalifikasjonskrav og tungt arbeid, forlater arbeidslivet tidligere, samt at de i mindre grad har heltidsarbeid. Det er altså all grunn til å tro at seleksjonsmekanismer bidrar til dette, det vil si at det ikke er tilfeldig hvilke personer som er i heltidsarbeid: De som får helseproblemer på grunn av fysisk tungt arbeid, vil ha en større tilbøyelighet til å forlate arbeidslivet, eller å jobbe mindre, og er dermed ikke lenger med i populasjonen vi studerer. Siden gruppen vi fokuserer på i denne analysen kun omfatter heltidssysselsatte, er det altså fare for at vi undervurderer negative konsekvenser av arbeidet blant de lavtlønte.

Dersom man inkluderer deltidsansatte og ikke-sysselsatte i analysen, finner vi støtte for en slik forklaring. Blant personer i alderen 50 til 66 år som har helseplager som skyldes nåværende eller tidligere arbeid, er det en mindre andel som er heltidsansatte enn blant dem uten slike plager (48 mot 56 prosent). Det er både en større andel deltidsansatte og en større andel ikke-yrkesaktive i gruppen med jobbrelaterte helseplager.

Mindre motiverte med liten innflytelse

Alt i alt er andelen som har lav motivasjon og engasjement for arbeidet større blant lavlønte enn blant andre heltidsansatte, 19 mot 13 prosent. Skiller man mellom personer som har en jobb der de har liten grad av selvbestemmelse og de som har en jobb med bedre muligheter for påvirkning, går det frem at det er blant dem som har lite autonomi og lav lønn at andelen med lav motivasjon er størst, 28 prosent. Til sammenligning er det blant dem med både høyere lønn og autonomi at det er færrest med lav motivasjon for arbeidet: 11 prosent.

Skiller vi mellom arbeidstakere over og under 30 år, nyanseres bildet noe: Både blant unge og eldre arbeidstakere som har innflytelse over egen arbeidssituasjon er det liten forskjell i motivasjon mellom gruppene med lav og høyere lønn. I gruppen med liten innflytelse er lavtlønte over 30 år mindre motiverte enn personer i samme aldersgruppe som tjener bedre. Blant de yngste med lite autonomi er det noe flere av de med høy lønn som har lav motivasjon enn blant lavtlønte, men gruppene vi sammenligner her, er for små til at denne forskjellen er statistisk signifikant. Uavhengig av alder og om man er lavtlønt, er det personer som mangler selvstendighet og innflytelse i arbeidet som oftest også mangler motivasjon. At autonomi er mer sentralt for motivasjon og engasjement i arbeidet enn det lønn er, har støtte i tidligere forskning (se f.eks. Olafsen 2018).

Lite endring siste tiår

Sammensetningen av gruppen lavtlønte har endret seg det siste tiåret, med en økende andel innvandrere og en synkende andel med lav utdanning. Har det også skjedd endringer i arbeidsmiljøet for lavtlønte? Her ser vi nærmere på utviklingen i to sider ved arbeidsmiljøet der lavlønte særlig skiller seg fra andre heltidsansatte: Fysisk belastende arbeid og autonomi. Figur 9 viser utviklingen i andelen som sier de er fysisk utmattet etter arbeidet blant lavtlønte og andre heltidsansatte fra 2006 til 2016. Vi ser at andelen som opplever slik fysisk belastning, ligger stabilt høyere blant lavtlønte enn blant andre heltidsansatte i denne perioden, på henholdsvis drøyt 40 og rundt 30 prosent.

Figur 9 viser også utviklingen i andelen heltidsansatte som opplever at de har lav autonomi eller innflytelse i arbeidet. Vi ser at for lavtlønte økte andelen med lav autonomi noe i perioden, fra 27 prosent i 2006 til 33 prosent i 2009, mens den har vært stabil fra 2009 til 2016. Blant andre heltidsansatte er andelen som opplever dette, relativt stabil hele perioden på rundt 20 prosent. Alt i alt ser likevel situasjonen for lavtlønte ut til å være forholdsvis uendret det siste tiåret.

Oppdragsgiver: Arbeids- og sosialdepartementet