Publikasjon

Discussion Papers no. 713

A Comment on the Environment and Directed Technical Change

Miljøet og forskning på rene teknologier

Artikkelen “The Environment and Directed Technical Change” av D. Acemoglu, , P. Aghion, L. Bursztyn, and D. Hemous som ble publisert i American Economic Review i år har fått mye oppmerksomhet. Utgangspunktet for artikkelen er at energiteknologier kan inndeles i to familier; rene teknologier og skitne teknologier. Forfatterne forklarer ikke dette nærmer, men vi tenker oss at skitne teknologier består av teknologier for olje-, kull- og gassutvinning, forbrenningsmotorer, kull- og gasskraft etc. Videre at rene teknologier er fornybar energi, hydrogen eller elektriske biler samt nye måter å organisere elektrisitetsmarkedet på som gjør det lettere med fornybar kraft.

Hensikten med å dele teknologier inn i familier er å få frem at teknologiutviklingen er styrt av historien, og at forskningen i dag har en tendens til å fokusere på skitne teknologier bare fordi man tidligere har forsket mye på det. På den annen side vil fortsatt fokus på skitne teknologier medføre høyere og høyere utslipp av klimagasser noe som i artikkelen “The Environment and Directed Technical Change” vil føre til katastrofe.

For å unngå katastrofe må man flytte all forskning fra den skitne teknologifamilien til den rene teknologifamilien. Dette er det vanskelig å oppnå ved hjelp av et kvotemarked eller en utslippsskatt alene. I følge Acemoglu og hans medforfattere må prisen på utslipp allerede i dag settes svært høyt noe som innebærer store kostnader på kort sikt. Forfatterne anbefaler derfor heller at man fokuserer på forskningssubsidier dvs. man innfører så store subsidier til forskning på ren teknologi at all forskning på skitten teknologi opphører. Økonomien vil da over tid kunne dreie seg bort fra bruk av skitne teknologier selv om skatten på utslipp er lav.

Vi synes tilnærmingen i “The Environment and Directed Technical Change” er meget interessant. I denne artikkelen studerer vi modellen i artikkelen nærmere. Spesielt er vi interessert i hvor avgjørende en av forutsetningene i den økonomiske modellen er. I modellen er det slik at forskere velger om de vil forske på rene eller skitne teknologier. Avgjørende for deres valg er hvor mye de kan forvente å tjene dersom de får en ny patent. Imidlertid varer patenter i modellen bare i 5 år. Dette avviker fra hvordan det er i andre modeller med patenter. Vi erstatter derfor forutsetningen om femårige patenter med en forutsetning om at forskerne beholder inntektene fra patentet så lenge ingen klarer å utvikle et bedre patent.

Dette endrer hovedresultatet i artikkelen. Når forskerne har forhåpninger om å kunne tjene på patentet lenger enn i fem år, så vil også fremtidige priser på utslipp spille en rolle. En moderat pris på utslipp i dag som stiger i fremtiden kan derfor være nok til å skifte all forskning til rene teknologier. Dette er gode nyheter. Det er grunn til å tro at å satse på forskningssubsidier alene for å løse klimaproblemet er mer komplisert enn i artikkelen til Acemoglu og hans medforfattere. For det første er det ingen kostnader ved å subsidiere forskning og utvikling. For det andre vet myndighetene hvilke rene teknologier de bør satse på. En utslippsskatt som er riktig satt løser langt på vei begge disse problemene; den gir incentiver til å forske på rene teknologier uten at staten må ut med store summer, og den favoriserer de beste rene teknologiene uten at staten trenger å velge.

Les mer om publikasjonen