100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005

1905 - året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd

Publisert:

Norske menn sa med overveldende flertall ja til unionsoppløsningen i 1905. Kvinnene hadde ikke statsborgerlig stemmerett, men de arrangerte i hui og hast en underskriftsaksjon, og leverte opp mot 280 000 underskrifter til statsministeren. Hva kan vi si om kvinnenes «valgdeltakelse» i folkeavstemningen i 1905 - åtte år før de fikk allmenn stemmerett?

Kvindernes Adresse 1905' Norske kvinner ga også sitt ja til unionsoppløsningen. Her på Bragernes torg i Drammen

Fra slutten av 1800-tallet til tiden etter første verdenskrig foregikk det et aktivt internasjonalt samarbeid for stemmerett for kvinner, og seier i ett land var inspirerende for andre. Likevel forekom det elementer av konkurransetenkning. Svenske kvinnesakskvinner håpet i det lengste at de skulle få allmenn stemmerett for kvinner først.

Tre stater som på den tiden ikke var selvstendige, var riktig nok aller tidligst på banen, New Zealand 1893, Australia i 1902 og Finland i 1906. Men Norge ble den første suverene stat i verden der kvinner fikk allmenn stemmerett ved valg til nasjonalforsamling. Det skjedde i 1913. Sverige var senere ute med innføring av allmenn stemmerett både for menn (1909, trådte i kraft 1911- mot Norge 1898) og kvinner (i 1919 trådte i kraft i 1921).

At Norge var tidligere ute enn Sverige blir knyttet til at kampen for nasjonal selvstendighet i Norge var koplet sammen med kampen for økt folkestyre, og at stemmerett var et viktig element i begge saker. Det hører også med til historien at Norge ved forrige århundreskifte var et mer demokratisk, radikalt og mindre elitistisk samfunn enn Sverige. Norge fikk for eksempel parlamentarisme allerede i 1884, og avskaffet adelen etter 1814. Dessuten hadde vi sterke kvinneorganisasjoner her i landet, støttet av en allianse av radikale liberale og av demokratiske bønder. året 1905 og begivenheter knyttet til unionsoppløsningen ble særlig viktig for kampen for kvinnestemmeretten i Norge.

100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005

Er Norge fremdeles lillebroren i utviklingen av velferdsstaten? Kommer navnetrendene fra Sverige? Hvordan forklarer vi forskjellene i BNP-utviklingen de siste hundre år? I 2005 er det hundre år siden den svensk-norske unionen ble oppløst. I den anledning gir Statistisk sentralbyrå ut en jubileumspublikasjon. Artiklene i publikasjonen tar for seg utviklingen i de to landene på en del sentrale samfunnsområder gjennom det siste århundret i lys av norsk og svensk statistikk. Temaene inkluderer blant annet forskjeller og likheter i levealder og fruktbarhet, næringsutvikling, samboerskap, BNP-utviklingen, tidsbruk, boliganalyse, grensehandel, navnetrender, likestilling, valgdeltakelse og velferdsstaten. En del av artiklene vil også publiseres i SSB-magasinet.

Publikasjonen gis ut 21. april 2005.

«Mandfolkavstemninger»

To folkeavstemninger for norske menn ble gjennomført i løpet av høsten. Den 13. august skulle de stemme over det som det stod i den offisielle erklæringen om unionsoppløsningen 1. august, «om de er enige i den Stedfundne Opløsning af Unionen eller ikke». 12. og 13. november skulle det stemmes ja eller nei til «Stortingets bemyndigelse om at oppfordre prins Carl af Danmark til at lade seg vælge til Norges konge».

Norske kvinner var provosert over «Mandfolkavstemingene». De hadde på dette tidspunktet kun begrenset stemmerett ved kommunale valg (siden 1901), men kampen for allmenn stemmerett for kvinner sto høyt på den kvinnepolitiske dagsorden. Da det ble kjent at det skulle avholdes en folkeavstemning om unionsoppløsningen, sendte Frederikke Marie Qvam, Landskvinnestemmerettsforeningens leder, den 28. juli en telegrafisk en henstilling til Stortinget om at kvinnene måtte få delta. Men dette ble avslått. Da de ikke nådde fram, tok kvinneaktivistene, riktig nok etter diskusjon og uenighet, skjeen i egne hender. Noen var bekymret for at det var for kort tid til at deltakelsen ville bli god nok. Men arbeidet for å samle inn underskrifter kom i gang allerede 2. august. Følgende overskrift var å lese på listene:

«Norske kvinder ønsker hermed å føie sitt Ja til de mænds, der, har ret til at deltage i folkeafstemningen 13de august, idet de med dyb overbevisning er med på at slaa ring om 7de-juni-beslutningen.»

13. august stemte 368 208 menn for unionsoppløsningen og 184 menn mot. Samme dag ble de første resultatene av kvinnenes aksjon, en adresse fra 565 foreninger, overlevert fungerende statsminister Jørgen Løvland. Vel en uke etter, den 22. august fikk stortingspresident Carl Berner overlevert en liste med 244 765 navn, og det ble noe senere sendt inn flere, så summen ble 279 878, i følge én kilde. En annen opererer med samlet 278 298 underskrifter. Tallet er nok beheftet med noe usikkerhet, det sies blant annet at det fantes menn blant undertegnerne. Kanskje var det 270.000 «gyldige» underskrifter?

Høy valgdeltakelse blant menn - og kvinner

Entusiasmen for avstemningen var høy, og støtten til unionsoppløsningen overveldende; valgdeltakelsen blant mennene var upåklagelig- 85,4 prosent. Dette var meget høyt både i forhold til stortingsvalget to år før (55, 5 prosent) og året etter (64,8 prosent) og i folkeavstemningen om prins Carl som konge i Norge (75,3 prosent). Men hvor stor var den tilsvarende «valgdeltakelsen» for kvinner? Dette kan beregnes for eksempel ved å regne ut hvor stor andel underskriftene utgjorde av den delen av den kvinnelige befolkningen som ville vært like stemmeberettiget som den mannlige.

Unionsoppløsningen 1905. Stemmetall og underskrifter. Antall og prosenter av
stemmeberettigede/"hypotetisk" stemmeberettigede kvinner og menn
 
          Kvinner                 Menn
 
Befolkningen pr. 01.01.1905 1 192 500 1 111 095
Antall under 25 år  607 911  612 712
Antall 25 år og over  584 589  498 383
     
Stemmeberettigede ..  435 376
Prosent stemmeberettigede 25 år og over .. 87
Hypotetisk/beregnet (87 prosent) "stemmeberettigede" av kvinner 25 år og over  508 592  
Stemmetall ..  371 811
Underskrifter 1  270 000 ..
Godkjente stemmetall ..  368 392
Prosent godkjente stemmer av befolkningen 25 år og over 46,2 73,9
Prosent underskrifter av "stemmeberettigede" kvinner 53,1 ..
Prosent godkjente stemmer av stemmeberettige menn .. 85,4
 
1   Forsiktig anslått tall på bakgrunn av underskrifter oppgitt i Blom (2004) og Gamme (2001).
Kilde:  Statististisk sentralbyrå (1995) og Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå.

I 1905 var stemmerettsalderen for menn 25 år, og av folkemengden 25 år og over per 1.1.1905 var 87 prosent stemmeberettiget. At prosenten ikke er høyere, har å gjøre med at den allmenne stemmeretten faktisk var noe begrenset. I tillegg til at det var en femårsgrense på tid bosatt i Norge, hadde nemlig ikke de som var på fattigunderstøttelse stemmerett. For eksempel i 1903 er dette anslått til å være ca 23 000, eller 5 prosent, av menn i stemmeberettiget alder som var på fattigunderstøttelse.

La oss nå forutsette (uten å ha tallmessig belegg for det) at den tilsvarende andelen kvinner «ikke stemmeberettigede av dem som ville hatt allmenn stemmerett i 1905», ville vært den samme som for menn, det vil si 13 prosent (det vil si ca. 5 prosent på fattigunderstøttelse, i tillegg dem som ikke var norske statsborgere og/eller oppfylte kravet til botid). 87 prosent av den kvinnelige folkemengden over 25 år på dette tidspunkt var 508 592. Hvis vi sier at antallet underskrifter fra kvinnene kanskje var 270.000, så utgjorde altså de som underskrev 53,1 prosent av de hypotetisk stemmeberettigede kvinnene.

Valgdeltakelse i Norge i anledning folkeavstemning/
underskriftsaksjon 1905 og i første parlamentsvalg etter
innføring av allmenn stemmerett for kvinner, Norge (1915)
og Sverige (1921). Prosent av stemmeberettigede
 
              Menn                     Kvinner
 
Stemmer/underskrifter unionsoppløsningen 85,4 53,1
Stemmer om prins Carl 75,3 ..
Stortingsvalg Norge 1915 70,3 53,9
Riksdagsvalg Sverige 1921 61,9 47,1
 
Kilde:  Statistisk sentralbyrå (1995) og Statistisk årsbok för Sverige 1922, Statistiska
centralbyrån.

Det er interessant å legge merke til at vår beregnete prosent valgdeltakelse for kvinner på 53,1 prosent, er omtrent nøyaktig like høy som den virkelige valgdeltakelsen var da kvinnene i 1915, ti år etter, første gang kunne stemme ved et stortingsvalg, nemlig 53,9 prosent. Til sammenlikning stemte 47,1 prosent av svenske kvinner i 1922, første Riksdagsvalg etter at de fikk allmenn stemmerett.

«Et smukt blad i Norges historie»

Frederikke Qvam beskrev aksjonen som et enormt arbeid for Landskvinnestemmerettsforeningen. Den kostet 228 kroner av samlete utgifter det året på 1043 kroner. Aksjonen var organisert på rekordtid, og verd å merke seg er altså en valgdeltakelse tilsvarende det en kunne regnet med om kvinner alt da hadde allmenn stemmerett. Det var altså liten grunn for motstanderne av å sette aksjonen i gang til å bekymre seg over manglende oppslutning. Mobiliseringen og underskriftsaksjonen regnes som sterkt medvirkende til at kvinner i Norge fikk stemmerett så tidlig. «Norske kvinners holdning i by og bygd i disse dager er et smukt blad i Norges historie og vil mektig bidra til å skaffe dem den rett de forlanger», sa statsminister Løvland da han fikk overlevert listene.



Kilder og referanser:

Agerholt, A. C. (1973): Den norske kvinnebevegelsens historie , Oslo.

Blom, I. og S. Sogner (1999): Med kjønnsperspektiv norsk historie , fra vikingtid til 2000 - årsskiftet , Oslo.

Blom, I. (2004, under publisering): «1905 - et gledens eller et sorgens år?», i Sørensen, ø. og T. Nielsson (red.): Norsk - svenske relationer i 200 år (arbeidstittel). Oslo og Stockholm.

Gamme, A. (2001) : « Mandstemmer har vi saa evigt nok af fra før ». Perspektiver stemmerettsdebatt for kvinner i Norge i perioden 1898 - 1913 , hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Nasjonalbiblioteket (2004): Også en kvinnelig kamp http://www.nb.no/baser/1905/tema_folk.html , [13.09.2004]

Statististisk sentralbyrå (1995): NOS C 188 Historisk statistikk 1994, tabell 25.8 Folkeavstemninger

Søbye, E. (2000): «Da Høire tok makten», Samfunnsspeilet, 1, 2000, Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Kontakt