Valgaktuelt 2005

God inntektsutvikling for barnefamiliene

Publisert:

De aller fleste barnefamiliene har, i likhet med hele befolkningen de siste årene, opplevd en sterk inntektsvekst, og norske barnefamilier ligger på topp i Norden. I 1994 hadde et par med to barn en inntekt etter skatt på i underkant av 400 000 kroner. Ti år senere hadde kjøpekraften til en tilsvarende familie økt med 100 000 kroner.

Hvordan er barnefamilienes økonomi? Dette er et stadig tilbakevendende tema i skatte- og fordelingspolitikken. Statistikken viser at de aller fleste barnefamilier har hatt en god inntektsvekst de siste årene. For par med barn lå inntektsnivået i 2003 10-15 prosent over inntekten i befolkningen totalt.

Par med minst ett barn under 17 år har hatt en økning i husholdningsinntekten etter skatt per forbruksenhet (se boks) med 27 prosent fra 1994 til 2003 (i faste priser). Blant enslige forsørgere er derimot bildet litt mer sammensatt. Enslige forsørgere med små barn, det vil si at yngste barn er under seks år, hadde en inntektsvekst på 34 prosent fra 1994 til 2003, mens enslige forsørgere med eldre barn, 6-17 år, hadde en inntektsøkning på bare om lag halvparten av dette (19 prosent). Både blant par med små barn og blant enslige forsørgere med små barn, økte inntektene mest i perioden 1997-2000. For parfamiliene skyldtes dette at yrkesinntektene økte, mens for enslige forsørgere skyldtes dette først og fremst økte overføringer både i form av overgangsstønad og innføringen av kontantstøtten i 1998. Men til tross for dette har enslige forsørgere med små barn et inntektsnivå på om lag 80 prosent av nivået til alle husholdninger, mens enslige forsørgere med eldre barn har et tilsvarende inntektsnivå på 90 prosent.

Husholdningsinntekten etter skatt per forbruksenhet

En vanlig metode for å sammenligne inntekten til husholdninger med ulik størrelse og sammensetning er å beregne husholdningsinntekt etter skatt per forbruksenhet. Denne inntekten beregnes ved å dividere husholdningens samlede inntekt etter skatt med summen av de ulike husholdningsmedlemmenes forbruksenheter. Disse forbruksenhetene kan beregnes på ulike måter, avhengig av hvilken ekvivalensskala som velges. Ekvivalensskalaene gir uttrykk for hvor mye inntekt en husholdning med for eksempel to voksne og to barn må ha for at deres levestandard skal være like høy som levestandarden til en enslig med for eksempel 100 000 kroner i inntekt. Det er utledet en hel rekke typer av ekvivalensskalaer, basert på forskjellige tilnærminger. I denne artikkelen er den såkalte EU-skalaen benyttet. Denne skalaen gir den første voksne person i husholdningen vekten 1, de neste voksne personene i husholdningen får vekten 0,5 hver, mens barn får vekten 0,3 hver. Med denne skalaen må en husholdning på to voksne og to barn ha en inntekt som er (1 + 0,5 + 0,3 + 0,3) = 2,1 ganger så stor som inntekten til en enslig for å ha like god økonomi, i vårt eksempel altså 210 000 kroner.

Som husholdning er regnet alle personer, uansett slektsforhold, som er fast bosatt i boligen og som har felles økonomi. Opplysninger om husholdningssammensetning er basert på opplysninger dels fra intervju og dels fra Det sentrale folkeregister.

Husholdningsinntekten omfatter alle kontante inntekter til husholdningsmedlemmene; yrkesinntekter, kapitalinntekter, pensjoner, trygder, barnetrygd, kontantstøtte, sosialhjelp mv. fratrukket utlignet skatt.

I denne artikkelen er medianinntekten benyttet som et mål på "gjennomsnittsinntekten" til ulike husholdningstyper. Medianinntekten er det inntektsbeløpet som deler en gruppe i to like store halvdeler, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). Det vil altså være like mange husholdninger med en inntekt over som under medianinntekten.

Inntektsnivået synker med antall barn

Både blant par med barn og blant enslige forsørgere faller inntektsnivået til husholdningen når de får flere barn. Par med ett barn har den høyeste inntekten per forbruksenhet. I 2003 lå inntekten til disse barnefamiliene 9 prosent høyere enn for par med to barn, 23 prosent høyere enn for par med tre barn, og hele 36 prosent høyere enn for parfamilier med fire eller flere barn. Inntektsforskjellen mellom de ulike parfamiliene har ikke endret seg nevneverdig i perioden 1994-2003.

Tallene viser igjen at enslige forsørgere har en langt lavere inntekt per forbruksenhet enn par med barn. Enslige forsørgere med ett barn hadde i 2003 en ekvivalentinntekt (se faktaboks) som lå 31 prosent under inntekten til par med ett barn. Enslige forsørgere med to barn hadde en tilsvarende inntekt som lå 30 prosent under inntekten til par med samme antall barn.

Éninntektsfamilien holder tritt

Blant barnefamiliene har det blitt stadig mer vanlig at begge foreldrene er yrkesaktive. I 2003 var det kun 22 prosent av alle par med barn under 18 år, som hadde bare én yrkestilknyttet i husholdningen. Yrkestilknyttet er her definert som en person med arbeidsinntekt større enn minstepensjonen til en enslig (100 400 kroner i 2003). Disse husholdningene har hatt en like god inntektsutvikling de siste årene, som det barnefamilier med to yrkestilknyttede har hatt. I 1994 hadde for eksempel éninntektsfamilien en inntekt etter skatt per forbruksenhet som tilsvarte 75 prosent av nivået til en tilsvarende husholdning hvor begge foreldrene var i jobb. I 2003 var dette forholdstallet nesten identisk, 76 prosent. Det er verd å merke seg at den typiske parfamilien med bare én yrkestilknyttet er i ferd med å endre seg. Mange av de hjemmeværende er i dag mottakere av pensjon fra folketrygden, for eksempel attføringspenger eller uførepensjon. I 2003 hadde nesten 40 prosent av alle par med barn og bare én yrkestilknyttet, et husholdningsmedlem som mottok pensjon fra folketrygden.

Best inntektsutvikling etter 2000 for de med høye inntekter

Selv om barnefamiliene sett under ett har vært blant de husholdningstypene som har hatt en meget god inntektsutvikling de siste ti årene – både på grunn av økt yrkesaktivitet og gode lønnsoppgjør - har ikke denne veksten vært like sterk for alle barnefamilier. I de siste årene er det for eksempel de barnefamiliene med høyest inntekt som har hatt den beste inntektsutviklingen, mens de på bunnen av fordelingen har hatt en noe svakere utvikling i sine inntekter. Slik har det likevel ikke alltid vært, når vi ser hele perioden 1994 til 2003 under ett. For eksempel var høykonjunkturen på slutten av 1990-tallet kjennetegnet av at det var barnefamiliene nederst i fordelingen som hadde den sterkeste inntektsveksten.

Dersom vi deler alle husholdninger med minst ett barn under 18 år inn i ulike inntektsklasser (se note 1), sortert etter størrelsen på husholdningens inntekt etter skatt per forbruksenhet, viser det seg at medianinntekten til alle barnefamilier økte med vel 6 prosent fra 1994 til 1997. I denne perioden var det de barnefamiliene nederst i fordelingen som hadde den sterkeste inntektsøkningen med 7-8 prosent, mens de på toppen hadde en noe mer beskjeden inntektsvekst på 4-5 prosent. Den neste treårsperioden, 1997-2000, er kjennetegnet av en meget sterk inntektsvekst blant alle barnefamilier, der blant annet medianinntekten økte med over 10 prosent. Utviklingen for de ulike inntektsklassene viser i denne perioden en interessant utvikling ved at både de barnefamiliene i bunnen av fordelingen og de på toppen, hadde en sterkere inntektsøkning (14-15 prosent) enn de i midten av fordelingen. Den siste perioden, 2000 til 2003, er kjennetegnet med en noe svakere realvekst enn i forrige periode. Medianhusholdningen blant barnefamiliene hadde i 2003 en inntekt per forbruksenhet som var knapt 8 prosent høyere enn det tilsvarende husholdning hadde tre år før (2000). I denne perioden ser vi at inntektsøkningen har vært sterkest for de husholdningene med de høyeste inntektene (9 prosent), mens den laveste inntektsklassen tilsvarende økte inntektene med vel 5 prosent.

______

1 Vi viser her utviklingen i grenseverdiene (prosentilene) som skiller de ulike inntektsklassene. Dette er et mer robust mål enn for eksempel å vise endring i gjennomsnittsinntektene til de ulike desilgruppene, siden gjennomsnittsinntektene i stor grad kan påvirkes av at noen få husholdninger med svært høye (eller lave) inntekter, for eksempel på grunn av store aksjegevinster (eller tap). Prosentil 10 vil altså være den husholdningen skiller den ”fattigste” 10 prosentene av alle husholdninger med barn fra den nest fattigste tidelen, mens prosentil 90 tilsvarende vil være den husholdningen som skiller den aller rikeste tidelen fra den nest rikeste. Prosentil 50 vil dermed være medianverdien, dvs. den husholdningen som befinner seg nøyaktig midt i fordelingen.

Stønadene viktigere for de med lave inntekter

Barnefamilier generelt har en meget sterk tilknytning til arbeidslivet. I 2002 var det knapt 9 prosent av alle barn under 18 år som tilhørte en husholdning helt uten yrkesaktive. De barnefamiliene som har en svak tilknyting til arbeidsmarkedet er også de som oftest er å finne nederst i inntektsfordelingen. Dette kommer klart fram når vi ser på hvilke typer av inntekter barnefamiliene i ulike inntektsklasser mottar. Blant de barnefamiliene som befinner seg i den tidelen med lavest inntekt, kom i 2003 nesten like mye av husholdningsinntekten i form av ulike stønader (46 prosent) som i form av arbeidsinntekter (52 prosent). Blant de viktigste stønadene for denne gruppen finner vi ytelser fra folketrygden, barnetrygd inklusive kontantstøtte, arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp (inklusive bostøtte). Det synes også klart at utviklingen etter 2000 er preget av at det ble vanskeligere tider på arbeidsmarkedet for denne gruppen. Mens arbeidsinntektene økte betydelig for denne gruppen av barnefamilier mellom 1994 og fram til 2000, ser vi at gjennomsnittlig yrkesinntekt falt fra 2000 til 2003. På den annen side var det en betydelig økning i både arbeidsledighetstrygden og sosialstønaden i samme periode.

... og kapitalinntektene for de med høye inntekter

Når det gjelder den tidelen av barnefamilier med de høyeste inntektene, er det først og fremst utviklingen i kapitalinntektene som viser størst endring de siste årene. Det er riktignok svært få av barnefamiliene som mottar store kapitalinntekter, for eksempel aksjeutbytte, men for de som mottar slike inntekter har beløpene økt betydelig de siste årene. For tidelen barnefamilier med høyest inntekt utgjorde kapitalinntekter hele 27 prosent av samlet husholdningsinntekt i 2003. Også disse barnefamiliene mottar overføringer fra det offentlige. I 2003 mottok tidelen med høyeste inntekt i gjennomsnitt nær 45 000 kroner i ulike typer stønader, hovedsakelig barnetrygd og kontantstøtte.

Norske barnefamiliers inntekt på topp i Norden

I nordisk sammenheng ligger inntektsnivået til norske barnefamilier helt i toppen. Blant yngre par med barn (hovedinntektstaker 20-44 år) er det bare de danske barnefamiliene som har et like høyt inntektsnivå som de norske. For eldre par med barn, hovedinntektstaker 45-64 år, har derimot danske parfamilier til dels betydelig høyere inntekter. Danske eldre par med ett barn har for eksempel et inntektsnivå som ligger over 30 prosent høyere enn inntektsnivået til tilsvarende norske barnefamilier.

Finske og svenske par med barn har derimot et inntektsnivå som tilsvarer 60-70 prosent av det norske familier har.

For enslige forsørgere finner vi et tilsvarende bilde. Blant yngre enslige forsørgere er inntektsnivået høyest i Norge, mens blant eldre forsørgere er inntektene høyest i Danmark. Også her har tilsvarende svenske og finske barnefamilier en til dels langt lavere disponibel inntekt.

Det er viktig å være klar over til dels betydelige nasjonale variasjoner i velferdsordninger når man sammenligner inntekten mellom de nordiske landene. Dette gjelder også for ordninger rettet mot barnefamilier. I Norge blir for eksempel en stor del av de offentlige ytelsene til barnefamilier gitt i form av kontantytelser, mens andre land, for eksempel Danmark og Sverige, i større grad gir slike ytelser i form av offentlige tjenester, for eksempel tilskudd til barnehager. I 2002 var 62 prosent av alle offentlige ytelser til barnefamilier i Norge kontantytelser, mens tilsvarende andel var 40 og 56 i henholdsvis Danmark og Sverige. En bør derfor også ta hensyn til verdien av de offentlige tjenestene ved sammenligning av de økonomiske forskjellene mellom barnefamilier i Norden.

Kontakt