Økonomiske analyser, 9/2000

Fordelingseffektivitet av direkte og indirekte skatter

Åpne og les artikkelen i PDF

Det norske skattesystemet består av en rekke styrings- og fordelingsinstrumenter. Hvis myndighetene ønsker å redusere husholdningenes skattenivå; hvilke skatteendringer bør de velge dersom målsettingen er (a) størst mulig økning i gjennomsnittlig levestandard; (b) jevnest mulig fordeling av levestandard; eller (c) størst mulig økning i et velferdsmål som kombinerer målene om økt levestandard og jevnere fordeling? I artikkelen benyttes et analyseapparat som kan gi eksakte svar på slike spørsmål, gitt en rekke forutsetninger. Tolv utvalgte skattereformer rangeres etter de tre alternative målene (a-c), og vi undersøker hvor robuste svarene er overfor endringer i noen av forutsetningene. I vårt hovedalternativ (c) får vi følgende rangering av skatteendringene etter hvor mye velferd de gir per krone økning i samlet konsum: (i) økt barnetrygd for tredje eller flere barn, (ii) økt forsørgerfradrag i skatt, (iii) økt barnetrygd for første barn, (iv) økt foreldrefradrag i inntekt, (v) redusert merverdiavgift på mat, (vi) redusert elektrisitetsavgift, (vii) redusert merverdiavgift på alle goder som er pålagt merverdiavgift per i dag, (viii) redusert avgift på tobakk, brennevin og vin, (ix) redusert bensinavgift, (x) redusert inntektsskatt, (xi) redusert formuesskatt og (xii) redusert toppskatt. Ved en kontraktiv politikk vil en få nøyaktig motsatt rangering, dvs. at en vil få minst reduksjon i velferden per krone reduksjon i samlet konsum ved å øke toppskatten, og størst reduksjon i velferden ved å redusere barnetrygden for tredje eller flere barn.