118904
118904
forskning
2012-05-23T07:50:00.000Z
no

Gjør innvandring det lettere å finansiere velferdsstaten på lang sikt?

Publisert:

En varig økning i innvandringen fra EU-land, Amerika og Australia vil i noen grad lette presset på offentlige finanser ut dette århundret gjennom langsommere aldring av befolkningen og økte skatteinntekter. Innvandring fra lavinntektsland svekker derimot offentlige finanser. På svært lang sikt vil ikke innvandrere som har samme økonomiske atferd som dagens ikke-innvandrere løse velferdsstatens finansieringsutfordringer, for også disse vil bruke velferdsordningene. Yrkesaktivitet er avgjørende for utviklingen.

Det viser beregninger av ulike forutsetninger for innvandreres atferd i rapporten Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring av Erling Holmøy og Birger Strøm. Beregningene ble gjort på oppdrag for Velferds- og migrasjonsutvalget som leverte sin utredning mai 2011.

Utfordringene og innvandring

Norske offentlige finanser fremstår i dag som svært solide. Etter 2020 vil imidlertid avtakende oljeproduksjon, lavere vekst i skattegrunnlag og sterkere vekst i offentlige utgifter som følge av en aldrende befolkning, gradvis føre til mer anstrengte offentlige finanser.

Rapportens hovedformål er å undersøke om innvandring på lang sikt kan lette presset på offentlige finanser. Dette krever en helhetlig makroøkonomisk analyse. Spesielt er sysselsettingen viktig, fordi den påvirker de fleste skattegrunnlag, pensjoner og andre offentlige overføringer. I denne sammenheng studerer forskerne betydningen av innvandrernes landbakgrunn, familieinnvandring, og økonomisk integrering. Spesielt beregnes virkningen av at norskfødte barn av innvandrere fra lavinntektsland arver sine foreldres yrkesdeltakelse og bruk av trygdeordninger, sammenlignet med at de blir lik ikke-innvandrerne.

Ulike fremskrivninger til 2100

De økonomiske beregningene er gjort ved hjelp av en ny modell, DEMEC, som blant annet fanger opp hvordan lønnet arbeidsinnsats påvirker ulike offentlige inntekter og utgifter. Forskerne deler innvandrerne inn i tre landgrupper: Landgruppe 1 (Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand), landgruppe 2 (østeuropeiske EU-land) og landgruppe 3 (resten av verden). I 2010 hadde 23,6 prosent av innvandrere og norskfødte av innvandrere opprinnelse i landgruppe 1. Tilsvarende andeler for landgruppe 2 og 3 var henholdsvis 14,5 og 61,8 prosent. Forskjellene i yrkesaktivitet og annen økonomisk atferd er tallfestet på grunnlag av inntektsstatistikken i 2006. Forskjellene kontrollerer for alder, kjønn og botid.

For å fange opp at innvandrere som ikke utvandrer, blir gamle, dør, og får barn som også blir gamle, har forskerne studert ulike fremskrivninger som går helt frem til 2100. Som sammenligningsgrunnlag for beregninger av langsiktige virkninger av alternative forutsetninger, benytter forskerne en såkalt referansebane for utviklingen i norsk økonomi. Referansebanen kan betraktes som en normalutvikling. Den bygger på SSBs middelalternativ i befolkningsframskrivningen fra 2010, og forutsetter at norskfødte av innvandrere får den samme økonomiske atferden som ikke-innvandrere.

Virkninger over innvandrernes livsløp

For å belyse hvordan en gjennomsnittsinnvandrer påvirker norsk økonomi i løpet av sitt liv, ser forskerne først på stiliserte scenarioer der innvandringen fra hver av de tre landgruppene øker med 5000 personer i kun året 2015. En slik endring er for liten til å gi nevneverdige makroøkonomiske virkninger. Hensikten med beregningen er at den gir innsikt som er viktig for å tolke større endringer i innvandringen. Innvandrerne fra landgruppe 1 og 2 (EU-land, Amerika og Australia) bidrar til å lette presset på offentlige finanser frem til rundt 2050, fordi de er relativt unge og yrkesaktive, og genererer mer skatteinntekter enn offentlige utgifter. Deretter vil imidlertid deres bruk av offentlig velferd koste mer enn økningen i skatteinntektene, også når man tar hensyn til at innvandrernes barn etter hvert blir skatteytere.

Innvandringsøkningen fra landgruppe 3 (lavinntektsland) vil isolert sett svekke offentlige finanser i hele analyseperioden frem til 2100, fordi denne gruppen innvandrere i gjennomsnitt har lavere arbeidsinntekt og høyere mottak av offentlige overføringer enn den øvrige befolkningen. Virkningen er sterkest de første tiårene etter ankomst. I dette tilfellet fører imidlertid lavere gjenutvandring og høyere fruktbarhet til at det genereres flere norskfødte barn enn ved innvandring fra andre land. Etter hvert som disse kommer i arbeid, dempes den negative budsjettvirkningen.

Virkninger av økt innvandring hvert år frem til 2100

Forskerne ser også på de langsiktige virkningene på offentlige finanser hvis Norge opplever en innvandringsøkning på 5000 personer fra én landgruppe hvert år i perioden 2015-2100. Hvis økningen kommer fra landgruppe 1 vil offentlige finanser styrkes med ca. 8 mrd 2006-lønnskroner hvert år i perioden 2050-2100 sammenlignet med referansebanen. En like sterk økning i innvandringen fra landgruppe 2 styrker offentlige finanser med 8 og 2 mrd 2006-lønnskroner i henholdsvis 2050 og 2100. Hvis den samme innvandringsøkningen kommer fra landgruppe 3, svekkes offentlige finanser i 2050 og 2100 med henholdsvis 9 mrd og 7 mrd 2006-lønnskroner

Forskjellene fra referansebanen blir mindre for alle innvandrergruppene etter hvert som man nærmer seg 2100. Dette skyldes at de barna som fødes av de ekstra innvandrerne, i økende grad får betydning for de makroøkonomiske virkningene. Et viktig premiss for dette er at norskfødte barn av innvandrere blir som ikke-innvandrere når det gjelder sysselsetting, inntekt, bruk av velferdstjenester og mottak av offentlige overføringer.

Betydningen av økonomisk integrering

Forskerne ser også på scenarioer med en mindre vellykket økonomisk integrering av innvandrere. I disse beregningene endres innvandrernes yrkesdeltakelse og mottak av uførepensjon og andre stønader i forhold til referansebanen, mens den årlige innvandringen er den samme som i referansebanen.

Spesielt studeres virkningene på offentlige finanser av at norskfødte av innvandrerforeldre fra landgruppe 3 får samme økonomiske adferd som sine foreldre i stedet for å bli lik ikke-innvandrerne. Isolert sett svekker dette offentlige finanser i forhold til referansebanen som følge av at sysselsettingen og skattegrunnlagene reduseres samtidig som utgiftene til uførepensjon og andre sosialstønader øker. Budsjettsvekkelsen forsterkes over tid i takt med veksten i antall barn som får en annen atferd enn i referansebanen: I 2050 og 2100 er den henholdsvis 16 og 24 milliarder 2006-lønnskroner i forhold til referansebanen.

Hvis den økonomiske atferden til innvandrere fra landgruppe 3 blir normen for yrkesaktivitet og uførepensjonering ikke bare for barna deres, men også for innvandrere av landgruppe 2 og deres barn, svekkes offentlige finanser i forhold til referansebanen i 2050 og 2100 med henholdsvis 38 og 60 milliarder 2006-lønnskroner.

Forbehold ved beregningene

Beregningene må tolkes og brukes med varsomhet. Forskning og fremskrivninger kan ikke fjerne den grunnleggende usikkerhet som hefter ved anslag på fremtidig inn- og utvandring og hvordan innvandrerne vil integreres i norsk økonomi. Imidlertid er befolkningsendringer som følge av aldring, fødsler og død sikrere enn mange kortsiktige økonomiske endringer, selv om de trenger mange tiår på å utspille seg. De statsfinansielle konsekvensene av gitte endringer i befolkningens størrelse og alderssammensetning er også relativt sikre.

Les hele rapporten Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring.

Kontakt